Publisert

Historien til Norsk for deg!-kursene

Lesetid: 7 minutter
profilbildet ditt, Bildet kan inneholde: Cecilie Lønn, smiler, sitter og briller

Her kan du lese om hvordan veien med bøkene og nettkursene mine har vært.

Etter at jeg var ferdig med utdannelsen min på universitetet, startet jeg å jobbe som lærer i norsk for utlendinger nesten med en gang. Da var jeg 27 år gammel. Jeg begynte å jobbe som vikar på Rosenhof voksenopplæringssenter i Oslo. Det er kanskje litt overraskende, men jeg hadde aldri hatt noen planer om å bli lærer. Jeg hadde tenkt å jobbe med litteratur og språk, men jeg visste ikke på hvilken måte … Da jeg begynte som vikar, var det fordi jeg trengte en jobb – og fordi jeg trengte penger. Jeg tenkte at jeg kunne jobbe som lærer mens jeg ventet på at jeg skulle få «den egentlige jobben».

Den første dagen jeg gikk inn i klasserommet foran en klasse med 23 deltakere på Rosenhof, var jeg litt nervøs og usikker. Jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle bruke en bok som het Mot nye mål. Jeg hadde aldri hørt om den boken før – og jeg visste egentlig ikke så mye om hvordan man skulle jobbe som norsklærer for utlendinger. Alt var helt nytt for meg. Jeg trodde jeg ville synes det var flaut og vanskelig å stå foran en stor klasse. Jeg trodde at jeg ikke kom til å vite hva jeg skulle si. Jeg trodde det skulle bli ganske vanskelig.

Det ble ikke slik jeg trodde.

Fra dag én i klasserommet merket jeg at jeg elsket å være lærer. Å være lærer var noe helt annet enn det jeg hadde trodd. Inne i klasserommet følte jeg at vi kunne lage en helt egen verden – jeg og elevene. Jeg syntes det var kjempespennende å bli kjent med så mange nye mennesker – og jeg likte å kunne jobbe med mitt eget språk sammen med dem.

Men det var veldig mye jeg måtte lære. Den gangen visste jeg ikke om hvor mye jeg faktisk måtte lære meg …

Når det er mye man ikke kan, så vet man ikke alltid om det. Man oppdager sine mangler og svakheter etter hvert.

Jeg måtte lese mye og jobbe veldig hardt i begynnelsen. Før hver time med elevene, måtte jeg forberede meg godt. Jeg måtte planlegge alle timer, og jeg måtte tenke nøye gjennom på forhånd hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte stille meg selv disse spørsmålene foran hver time: Hva skulle jeg gjøre? Hvordan skulle jeg gjøre det? Hvorfor skulle jeg gjøre det? Av og til oppdaget jeg at jeg ikke kunne forklare grammatikken. Jeg forstod ikke alltid hvorfor det norske språket var slik det var. Spørsmålene deltakerne stilte meg, overrasket meg. Jeg ble også selv overrasket over at jeg ikke kunne svare. J

Jeg var ferdig med 8 års utdannelse på universitetet. Men på Rosenhof voksenopplæringssenter begynte jeg en ny utdannelse. Denne «utdannelsen» var like spennende som den jeg tok på universitetet. Jeg lærte hver eneste dag på jobb – og jeg forstod tidlig at det nå var mennesker – og ikke bøker – som jeg lærte mest av.

Et par år senere begynte jeg som lærer på Trinn III på Universitetet i Oslo. Dette ble en veldig viktig og spesiell erfaring for meg. Jeg var lidenskapelig opptatt av jobben på UiO. Jeg elsket kurset og jeg gikk helt opp i alt jeg gjorde. Det var en utrolig spennende og lærerik tid – og denne perioden varte faktisk i 16 år.

Etter at jeg hadde jobbet noen år på UiO, var jeg ikke lenger overrasket over spørsmål jeg fikk om grammatikk. Jeg visste på forhånd hvilke spørsmål jeg ville få. Jeg visste også svarene på spørsmålene jeg fikk. Noe hadde blitt annerledes fra den første dagen i klasserommet på Rosenhof voksenopplæringssenter. Jeg hadde gått den nødvendige skolen.

Nå var det imidlertid også meg som stilte spørsmål. Jeg stilte spørsmål til bøkene jeg brukte i klasserommet. Jeg begynte å tenke at bøkene burde ha vært annerledes. Jeg savnet materiell, tekster og forklaringer i bøkene. Jeg lurte på hvorfor de ikke var skrevet annerledes. Den gangen visste jeg ikke at disse spørsmålene egentlig var lærebokforfatteren som begynte å våkne inni meg. Men etter hvert forstod jeg det: Jeg ønsket å skrive en bok for alle disse fantastiske deltakerne jeg jobbet med. Jeg ville skrive en bok – fra meg til dem.

Men hva gjør man når man vil skrive en bok? Hvordan får man til det?

Det visste jeg ikke.

Jeg begynte derfor å undersøke hvilke muligheter som fantes. Jeg hadde hørt at det kunne være vanskelig å utgi bøker. Jeg hadde hørt at det å få utgitt en bok var som å gå gjennom et nåløye. For meg tok det heldigvis ikke så lang tid å få kontakt med det forlaget som i dag heter Fagbokforlaget. Jeg hadde nok litt flaks – i tillegg til at jeg var sta og bestemt. Jeg ville skrive en bok. Jeg var veldig glad og stolt den dagen Fagbokforlaget godkjente planen min til den første boken som var Det går bra!. Dermed var jeg i gang.

Jeg ville skrive en bok man kunne bruke på Trinn III på UiO. I de første årene jobbet jeg med Her på berget. Dette er en bra bok – men jeg ville likevel skrive en annerledes bok. Det var vanskelig å tenke at jeg skulle våge å skrive annerledes, for jeg følte at Her på berget var «sjefen». Her på berget var en sjef jeg både likte – og ikke likte. Jeg måtte på en måte bli fri fra den boken for å kunne skrive slik jeg selv ville. Jeg måtte også bli fri fra frykt og redsel – og det var ikke så lett. Men da Trollmor kom med inn i bildet, ble det hele plutselig ganske enkelt. Jeg lot bare Trollmor gjøre som hun ville. Da sluttet jeg plutselig å tenke på Her på berget. Det går bra! kunne bare «komme». Jeg visste liksom inni meg hvordan boken skulle være. Det tok ganske lang tid å lage Det går bra!. Det går bra! ser også ut til å være en bok jeg aldri blir helt ferdig med – for akkurat nå (11 år senere) sitter jeg og skriver kapittel 15 og 16 på denne boken! Jeg trodde jo først at jeg skulle slutte på kapittel 11. Men nå har jeg sluttet å si noe om når Det går bra! blir ferdig. Det vet jeg ikke. Kanskje blir den aldri helt ferdig.

Etter at  førsteutgaven av Det går bra! var utgitt, trodde jeg at jeg var ferdig med å skrive. En stund gikk jeg omkring og trodde at jobben var gjort. Jeg trodde at én bok var mer enn nok. Det var jo en kjempestor jobb! Men etter en stund begynte nye tanker å presse på inni meg. Jeg forstod at jeg måtte skrive en bok for de som skal starte med å lære norsk. Det ble ganske raskt til Nå begynner vi!.

Da Nå begynner vi! ble ferdig, var jeg glad. Men jeg oppdaget raskt at det nå hadde blitt skapt et stort hull. Nå hadde jeg jo A1-A2-nivå og B2-C1-nivå dekket, men hvor ble det av B1-nivå? Jeg begynte ganske raskt å skrive Opp og fram! på B1-nivå. Dette måtte jo være komplett. Det var på dette tidspunktet jeg begynte å kalle bøkene samlet sett for Norsk for deg!.

Etter at jeg var ferdig med Opp og fram!, oppdaget jeg at jeg manglet C1-nivå … Dermed skrev jeg I samme båt!.

Det var på dette tidspunktet jeg begynte med nettkurs. Det var i juni 2015. Da inviterte jeg til «bergenstestkurset på nett». Jeg ønsket 90 deltakere velkommen inn i et nesten helt tomt nettkursrom … Jeg baserte ikke nettkurset på en bok jeg allerede hadde skrevet. I stedet inviterte jeg deltakerne inn i et tomt rom … I dag er dette litt rart for meg å tenke på! Jeg laget alt materiellet mens kurset pågikk, men i starten var det altså nesten helt tomt. Det var en hard jobb å fylle dette kjempestore kurset! Uttrykket «veien blir til mens man går» passer veldig godt inn i denne sammenhengen.

Starten på Norsk for deg!-kursene var tidkrevende. Jeg «passet på» 90 deltakere på bergenstestkurset – og mange av disse 90 første deltakerne er fortsatt med på kurs hos meg den dag i dag! Marcia, Anna P. og Anna G., Nara, Emilia, Joanna S., Barbara … + mange flere. Det er veldig hyggelig …

Det var for øvrig helt nytt for meg å ha nettkurs. Jeg visste ingenting om det tekniske eller det organisasjonsmessige – og i tillegg hadde jeg altså ikke laget alle oppgavene på forhånd … I dag må jeg le litt av denne situasjonen. Men kurset vokste veldig raskt. Jeg laget oppgaver i rekordfart. Kurset vokste stadig. Da det første kurset var over, var det 90 nye som ville melde seg på kurs igjen. Jeg var litt overrasket – og veldig glad. Plutselig en dag oppdaget jeg at jeg hadde laget en stor mengde oppgaver. Jeg begynte å sette disse oppgavene i system, og da oppdaget jeg dette: Nå hadde jeg nesten skrevet en ny bok! Jeg jobbet videre med dette stoffet, og slik ble Norsk for deg: Grammatikkoppgaver til.

Etter hvert begynte jeg å ha nettkurs basert på de andre bøkene også. I tillegg begynte jeg å skrive på Helsenorsk for deg!. Ideen om å skrive en bok i helsenorsk kom fram gjennom spennende og lærerike besøk til sykepleiere som studerte norsk i Vilnius. Etter at Helsenorsk for deg! kom, var det plutselig blitt 10 lærebøker i norsk. Antallet deltakere på nettkursene vokste hver eneste uke hele året. J

I starten trodde jeg at 3-4 nettkurs ville være en passelig mengde. I dag har jeg 25 ulike nettkurs og lydkurs. Jeg forstår nesten ikke selv at det har blitt så mange. Disse fire årene har vært veldig spesielle og inspirerende! Jeg tror kanskje jeg ikke skal lage flere nettkurs nå. Kanskje er det nok med 25. Men jeg er ikke helt sikker …

Jeg stopper ikke å skrive. Tvert imot. I framtiden kommer jeg til å jobbe mer med å skrive – og mindre med å lage nye nettkurs. På ett eller annet tidspunkt kommer jeg til å drive kun med skriving – og da blir det ingen nye nettkurs og ingen nye direktetimer … Da blir det «bare» videokurs. Men videokursene har nå mange hundre timer, så snart er jeg kanskje ferdig med denne jobben … Kanskje slutter jeg å lage nye nettkurs om noen måneder – eller kanskje skjer dette først om noen år. Jeg vet ikke selv når dette øyeblikket kommer. Jeg vet bare at det kommer til å skje. Jeg har nemlig så mye mer jeg vil ha skrevet, og da trenger jeg tid. Akkurat nå jobber jeg med disse bøkene / bokplanene:

Norsk for deg: Tekster og grammatikk (kommer høsten 2019)

Tabita fra skogene (kommer høsten 2019)

Skriv tekster på B2-nivå! (jeg håper dette blir en bok i 2020)

Ord og uttrykk (jeg håper dette blir en bok i 2020)

Jeg har jobbet hardt – både med skriving, kurs og ideer. Jeg har hatt flere tusen deltakere på nettet og i klasserommet siden den gangen jeg var 27 år gammel. Hele tiden har jobben vært inspirerende, lærerik og givende. Ofte tenker jeg at dette ikke er en jobb for meg. Det er en del av livet mitt; det er en del av hverdagen min.

Jeg er dypt takknemlig for alle studentene, deltakerne og elevene jeg har hatt. Uten kontakten og vennskapet med alle dere, ville ingenting av dette vært mulig. Det er alle dere der ute som har inspirert meg hver eneste dag til å stå på. Jeg vil skrive nye tekster, lage flere oppgaver, tenke på nye måter man kan lære på – og jobbe videre hele tiden.

Tusen takk for 4 fantastiske nettkursår, og tusen takk for at dere har hjulpet meg med å lage de bøkene jeg har laget.

Vi ses selvfølgelig på nettkurs!

Hilsen

Cecilie