Høflighet på norsk

Synes du nordmenn er høflige? Synes du nordmenn er uhøflige? Kanskje kan man si at nordmenn er noe ”midt imellom”. Det er vanskelig å påstå at nordmenn er utpreget høflige, men samtidig er de vel heller ikke direkte uhøflige … Nordmenns stil kan kanskje sies å være avslappet, uformell og vennskapelig. Det er ikke et mål for nordmenn å ha en formell tone. Hvis tonen blir for formell, kan noen faktisk føle seg støtt og tenke: Føler du deg ikke avslappet sammen med meg? Er du nervøs? Tror du ikke at jeg ønsker deg velkommen og godtar deg som du er? Forstår du ikke at jeg vil at du skal slappe av?

Høflighetens (og uhøflighetens) vesen i Norge kan være gåtefullt. Noen måter å snakke på kan oppfattes som uhøflige av nordmenn (til tross for deres manglende fokus på høflighet) – men de vil nok ikke påpeke det om de føler seg uhøflig tiltalt. Kanskje vil de vise det med et lite blikk eller et lite drag om munnen, men ikke mer enn det … På norsk har vi ikke veldig mange ord eller uttrykk som i seg selv uttrykker høflighet – og de uttrykkene vi har skal vi heller ikke bruke i tide og utide. Vær så snill skal man ikke bruke for mye. Hvis du sier: Vær så snill, jeg trenger hjelp kan dette virke veldig bedende. Vil du være så snill og hjelpe meg? kan også oppfattes som om man nesten ikke tror den andre egentlig vil hjelpe … Det er tonen, blikket og kroppsspråket for øvrig som avgjør i slike sammenhenger. Noen naturlige måter å bruke vær så snill på er for eksempel:

  • Vil du være så snill og henge opp jakken min? Jeg rekker ikke opp.
  • Vil du være så snill og hjelpe meg med å ta av bordet?
  • Kan du komme på torsdag, vær så snill?

Når man bruker vær så snill (på en høflig og hyggelig måte), er det viktig at tonefallet er vennlig og/eller at man smiler. Hvis man ikke gjør det, kan det lett oppfattes på en helt annen måte enn vennlig. For eksempel:

  • Vær så snill, Petter! (Dette blir nesten som en kommando.)
  • Nå får du være så snill og høre på meg! (Dette er også kommanderende.)
  • Jeg klarer ikke mer. Vær så snill … (Dette blir bedende.)

Konklusjon: Vær så snill er regnet som en høflighetsfrase, men den brukes absolutt ikke på samme måte som please på engelsk eller por favor (på spansk).

I barnehagen lærer ofte barna feil bruk av uttrykket, og de voksne har en tendens til å akseptere denne feilen. Mange barn sier:

  • Kan jeg være så snill å få litt mer saft? (Det er ikke den som ber som skal være snill, men den som gir …)

Ordet gjerne er et fint ord for å uttrykke høflighet. Eksempler:

  • Jeg vil gjerne komme i bursdagen din.
  • Vil du bli med? Ja takk, gjerne.
  • Jeg vil gjerne hjelpe deg.

Men ordet gjerne har også andre betydninger. Det kan du lese om et annet sted på bloggen.

Hvordan uttrykker så nordmenn seg når de vil være eksplisitt høflige? Da bruker man først og fremst verbtidene. Når man går på norskkurs, lærer man ofte at presens er nåtid og framtid, preteritum er fortid – og kondisjonalis får man ofte ikke tid til å snakke om … Det er nok dessverre ikke så enkelt. Man bruker preteritum og kondisjonalis for å uttrykke høflighet, og dette har ikke noe å gjøre med verbtiden. Eksempler:

  • Jeg skulle gjerne ha snakket litt med deg. (2. kondisjonalis)
  • Kunne jeg få et lite ord med deg? (1. kondisjonalis)
  • Jeg lurte på om dere hadde mer kylling på tilbud. (Preteritum og pluskvamperfektum)
  • Hadde det vært mulig å parkere bilen her i to minutter? (Pluskvamperfektum)
  • Maten var kjempegod! (Man sier det her og nå, og understreker at man liker maten ved å bruke preteritum.)

Selv om hjelpeverbet her står i fortidsformen preteritum, har dette ingenting å gjøre med fortid. Disse verbtidene blir brukt for å uttrykke høflighet. Du kan tenke slik: Når man tar et skritt tilbake i verbsystemet, tar man på en måte et skritt tilbake med kroppen også. Man viser høflighet gjennom valg av verbtid.

  • Man må være forsiktig med bruken av verbet skulle. Dette kan oppfattes som uhøflig:
  • Jeg skal ha litt hjelp av deg.
  • Han skal ha mat av dere.
  • Lærer, jeg skal ha et papir fra deg.

Skulle er et veldig ”hardt” verb fordi det ligger kommando inne i verbets grunnbetydning. (Skulle brukes generelt om kommando eller om plan.)

Likevel kan man bruke skal når man kjøper noe:

  • Jeg skal ha to kopper kaffe og en bolle.

Det er annerledes når man kjøper noe og når man ber om å få noe av noen. (Kunden har alltid rett.)

Istedenfor å si Jeg skal ha, bør man si:

  • Kan jeg få?
  • Kunne jeg få? (Mer høflig enn Kan jeg få?)
  • Er det ok at jeg …?

En annen ting man må passe på er bruken av vennligst.

  • Vennligst skriv meg på listen din.

Istedenfor at denne setningen oppfattes som høflig, oppfattes den veldig lett som en kommando! Man bruker ordet vennligst mer i offentlige sammenhenger – på skilt og i situasjoner hvor det er nødvendig at man handler raskt og effektivt:

  • Vennligst forlat lokalet straks. Det brenner!
  • Vennligst pass på bagasjen deres! Det er tyver her.

Det ligger altså en kommando i ordet vennligst – og det passer ofte ikke å bruke dette ordet i private, uformelle sammenhenger.

Men man kan likevel si:

Vennlig hilsen

Cecilie