Den første teksten på julekurset

Julen – hva feirer vi egentlig?

I Norge i dag er det nok mange som tenker at julen først og fremst er en kristen tradisjon. Man tenker at det egentlig er kirkens budskap om Jesu fødsel som er det sentrale, og at mange andre ting (som gaver, mat og fest) overskygger det kristne budskapet. Man tenker nok også at mange av tradisjonene vi omgir oss med, er kristne tradisjoner som vi liker å holde i hevd – selv om vi kanskje ikke ser på oss selv som kristne. La oss se på denne saken fra en litt annen vinkel. La oss snu på flisa – og se hva vi oppdager når vi går tradisjonene og historien bak litt nærmere etter i sømmene.   

Ordet jul var navnet på den hedenske festen som før ble feiret rundt tiden ved vintersolverv. Ved vintersolverv er ettermiddagen på sitt mørkeste. Det kan kanskje virke litt underlig at man faktisk i dag bruker det hedenske ordet jul for å markere den kristne festen. Allerede i navnet for høytiden kan man altså se at det hedenske og det kristne lever side om side i en herlig blanding. Norrøne kilder kan fortelle oss at den hedenske festen ble feiret til minne om gudene – og man skulle drikke juleøl for å minnes gudene. Da kristendommen var innført, feiret man julen til minne om Jesu fødsel. Man skulle vel kanskje tro at man faktisk visste at Jesus var født i slutten av desember, ettersom alt fokuset rettes mot nettopp fødselen til Jesus Kristus. Barnet i krybben, Maria og Josef i stallen, gjeterne rundt krybben sammen med sauene, englene på markene – alt sammen tilhører faste forestillinger knyttet til troen på at Jesus ble født på den tiden av året. Til tross for dette gedigne fokuset på jesusbarnet i krybben, vet man ikke med sikkerhet når Jesus ble født. Enkelte mener å kunne fastslå at han ble født på høsten – men usikkerheten rår. Hvordan har det seg da at kirken – til tross for usikker tidsangivelse – markerer fødselen hans akkurat da? Svaret på dette spørsmålet vil nok variere avhengig av hvem man spør. Mange vil like fullt mene at kirken valgte denne dagen for slik å kunne overdøve den hedenske feiringen av vintersolverv. Hvis man plasserte den kristne feiringen over den hedenske, tenkte kanskje kirken at den hedenske feiringen – med de tilhørende tradisjonene – gradvis ville forsvinne og bli borte. Kirken hadde kanskje ikke tatt med i beregningen at resultatet heller skulle bli slik at det hedenske og det kristne blandet seg i den grad det har gjort … I dag ser vi resultatet av denne blandingen. Konsekvensen av dette er at vi omgir oss med en mengde tradisjoner og skikker i julehøytiden – og ofte deltar vi i disse uten å selv vite om det vi er med på er av hedensk eller kristent opphav. Julen har blitt en smeltedigel av ulike riter og skikker. Det er nok ikke umulig å finne nisser i en kirke – og det er nok også svært vanlig å finne engler og jesusfigurer hos personer som overhodet ikke anser seg for å være kristne. Symbolske gjenstander har kanskje mistet sin opprinnelige kraft – og de refererer til et opphav vi ikke kjenner. Kanskje er de kraftfulle for oss først og fremst fordi vi opplever det som «koselig» å ha disse gjenstandene og symbolene rundt oss.

Selv om det altså er slik at man tenker på julen som en kristen fest, er nåtidens julefeiring spekket med tradisjoner som skriver seg fra den hedenske festen. Vi vil her se på noen eksempler på dette.

• Tradisjonen med å pynte med einerkvister og grankvister til jul var vanlig for den hedenske festen. Man har forstått denne tradisjonen som et symbol for fruktbarhet.
• Vi kan trekke linjer bakover i tid til dagens tradisjon med julebukk. I tidligere tider slaktet man en bukk til jul i håp om å få et fruktbart og godt år. Etter hvert gikk begrepet julebukk over til å være en person som gikk fra dør til dør – forkledd som en bukk – med en lodden fell på seg og en bukkemaske. I dag er julebukkene barn som ringer på dørene til folk. Når folk åpner døren, starter barna med å synge. Etter sangen forventer de å få fylt opp posen sin med juleknask og godteri.
• Tradisjonen med å ha julebrød er også en skikk som skriver seg fra den hedenske festen. Man delte julebrødet mellom dem som jobbet med gårdsarbeidet ute på enga – og hestene.
• I den nørrøne kilden Haraldskvadet står det nevnt at man skulle «drikke jul», og dette var synonymt med å feire
• En annen skikk som vi har fra hedensk tid er skikken med å la mat stå framme om natten og la lys brenne på julenatten. Man trodde nemlig før at de døde vendte tilbake til der hvor de hadde bodd før akkurat på den mørkeste vintertiden. Derfor satte man fram mat og lys til dem. I dag gjør vi slike ting uten at vi legger et innhold i dette.
• Det å sette opp julenek er en annen kjær tradisjon – og dette gjorde man også i den hedenske feiringen. På den tiden kunne julenekene øke sjansene for at man fikk gode avlinger i det kommende året. Vi ser i dag julenek i alle varianter og i alle butikker, som for eksempel på Nille, i dagligvareforretningene og på torget. Hvem tenker i dag over at juleneket har hatt en betydning for folk opp igjennom århundrene – og at ingenting av dette har noe å gjøre med den kristne julen vi markerer?

Den kristne julen hadde sin spede begynnelse på 300-tallet i Roma. Man begynte å feire Jesu fødselsdag 25. desember i de første tiårene etter innføringen av kristendommen som religion i Romerriket – men den første gangen man feiret messe var sannsynligvis i begynnelsen av det fjerde århundet etter Kristus. I motsetning til andre kristne feiringer, hadde julen ingen forankring i jødiske høytider – slik påske og pinse har det. Selv om den kristne julefeiringen i Romerriket ble innført da, fortsatte man i Norden å drikke øl og feire jul til gudenes og forfedrenes ære i mange århundrer. Det var først i middelalderen at julefeiringen ble av en mer kristen art. På 1800-tallet tok julen slik vi kjenner den i dag sin form. Det tok med andre ord sin tid før nyhetene om endringene ble spredt. Sånn var det når man ikke hadde internettet som kunne spre nyheter raskere enn ild i tørt gress – slik det fungerer i dag.