Litt om predikativ …

Hvorfor er disse to setningene riktige:

  1. Så fin kafé!
  2. Så fin kafeen er!

Spørsmål: Hvorfor må vi ha ubestemt form (kafé) i den første setningen og bestemt form (kafeen) i den neste? Den eneste forskjellen mellom setningene er at vi har lagt til er (Så fin kafeen er!).

Setning 1 kan forklares med at det er en fast uttrykksmåte som er mye brukt. Andre eksempler: Så grei jente! Så god hund! Så flink gutt! Så godt resultat! Denne konstruksjonen brukes for å uttrykke ens mening på en kort og presis måte (i både negativ og positiv retning). Men hvis man vil bruke bestemt form, må man sette inn verbet å være.

For eksempel: Så fin denne kafeen er! Så grei denne jenta/jenten er! Så god denne hunden er!

Vi kan altså ikke bruke bestemt form av substantivet uten å sette inn verbet å være i denne konstruksjonen. Her kommer prediktiv inn. Det blir lettere å se dette hvis vi snur litt på setningen:

  • Denne kafeen / Kafeen er så fin!
  • Denne jenta / Jenta er så grei!
  • Denne hunden / Hunden er så god!
  • Denne gutten / Gutten er så flink!
  • Dette resultatet / Resultatet er så godt!

Gjennom å snu på setningen slik jeg har gjort her, kan vi se at dette er en setning med predikativ. (Vi får predikativ når vi blant annet bruker verbet å være – og når vi har predikativ får vi spesielle regler for adjektivbøyningen.) Selv om substantivet står i bestemt form, skal adjektivet ikke så i bestemt form. Andre eksempler som viser dette:

  • Fisken er sunn.
  • Men: Fisk er sunt.

Det mest utfordrende å forstå når det gjelder setninger med predikativ ser vi gjennom 1. Fisken er SUNN og Fisk er SUNT. Regelen er:

Substantiv i bestemt form + å være + adjektiv i ubestemt form (til tross for at substantivet står i bestemt form).

Substantiv i ubestemt form + å være + adjektiv i intetkjønn. Andre eksempler på dette er:

  • Vin er dyrt. / Vinen er dyr.
  • Sjokolade er godt. / Sjokoladen er god.
  • Sitron er surt. / Sitronen er sur.

Når vi sier: Så fin kafé! / Så fin kafeen er! kan vi altså forklare dette slik:

Så fin kafé! (fordi dette er en fast måte å uttrykke mening på).

Med en gang vi bruker verbet å være kommer reglene for predikativ inn. Siden vi snakker om en bestemt kafé (vi vet hvilken kafé vi synes er fin), vil vi bruke bestemt form – og da må vi også bruke ubestemt form på adjektivet (på grunn av reglene som utløses når det er predikativ).

Enda flere eksempler på uttrykk for mening:

Så fin ferie! Så snill lærer! Så deilig dag! Så god mat! Så morsom tur! Så frekk sjåfør!

Hvis vi setter inn verbet å være (og hvis vi snakker om en bestemt ferie/lærer/dag, etc.):

  • Ferien er så fin!
  • Læreren er så snill!
  • Dagen er så deilig!
  • Maten er så god!
  • Turen er så morsom!
  • Sjåføren er så frekk!

Hvis vi ikke snakker om en bestemt ferie/lærer/dag, etc.:

  • Ferie er fint!
  • Mat er godt!
  • Tur er morsomt!
  • Sjåfører er frekke!

(Det passer ikke å gjøre det samme med * Lærer er snilt! / *Dag er deilig! Dette blir feil. Vi kan heller ikke bruke “sjåfør” i entall: *Sjåfør er frekk! En forklaring på dette kan være at vi kan si: Det å ha ferie er fint! / Det å spise mat er godt! / Det å gå på tur er morsomt! Men vi kan ikke si: * Det å …. lærer er snilt! Det å … sjåfør er frekt! * Det å … dag er deilig. Vi finner ikke noe verb som beskriver det vi vil uttrykke og setningene gir ingen mening.)

Forstår du nå litt mer av hvorfor vi kan si:

  • Så vanskelig grammatikk!
  • Så vanskelig grammatikken er!

Svar