Ola og Kari nordmann

I dag skal vi gå litt nærmere inn på Ola og Kari nordmann. Hvem er egentlig Ola og Kari nordmann? Hvis du spør en nordmann om dette, så vil de fleste straks få ganske mange bilder og forestillinger i hodet. Men hvorfor Ola og Kari? Dette er bare veldig vanlige, norske navn – men navnene er nok egentlig tilfeldig valgt. Ola og Kari kan brukes for å fortelle om noe som er typisk eller gjennomsnittlig i landet vårt. Når vi vil snakke om en trend eller en tendens i samfunnet vårt, bruker vi Kari og Ola som eksempler på dette. Vi kjenner ikke Kari og Ola, og de har ikke levd. Men vi forstår godt hva vi tenker på når vi snakker om disse to personene. Ola og Kari er oss alle sammen. Disse to representerer vår norske levemåte, vår typiske tankegang og våre norske tradisjoner. Vi ser gjerne for oss at begge to har bunad på seg. Om de ikke går med bunad, så har de kanskje lusekofte. En lusekofte er en strikket jakke med mønster. Det er hvite, små hakk som kanskje ser litt ut som små lus – altså små insekter. Derfor sier vi «lusekofte». Vi ser for oss disse to, Ola og Kari, i slike typiske klær. Vi har også laget andre ord av navnet «ola». «Ola-bukse» betyr dongeri-bukse eller jeans. Vi lager «ola-bil», og det er et hjemmelaget kjøretøy man kan sitte på – med hjul og ratt. Men det er noe som kanskje er litt rart med Ola og Kari … Vi ser jo for oss Ola og Kari i bunad, og vi tenker på Ola og Kari som typiske. Men går nordmenn vanligvis kledd i bunad? Er det normalt og typisk at folk kommer i bunad på jobb på en vanlig dag? Nei, det er jo ikke så vanlig. Ikke i det hele tatt. Om noen kom i bunad på jobb, ville nok folk ha klødd seg litt i hodet og begynt å lure på hva som skulle skje. Vi ser altså at selv om vi kaller Ola og Kari for typiske, så er de jo egentlig ikke typiske for det vi ser i hverdagen likevel. Vi skal nå gå litt inn på dette som vi kaller «typisk norsk» – og Ola og Kari nordmann. Hva er typisk ved nordmannen? Hva opplever vi som typisk norsk?

Har dere hørt nordmenn si: God helg! Nå drar jeg på hytta? Det har dere kanskje hørt, ja … Dette blir sagt hver helg over hele landet året rundt. Nordmenn elsker å dra på hytta. Hva ville en nordmann være uten hytta si? Da koronaen stod på som verst, fikk ikke nordmenn lov til å dra på hytta. Dette var kanskje den aller verste restriksjonen for mange. Skulle man ikke få lov til å dra på sin egen hytte? Hytta var jo det første man tenkte på da koronaen kom: «Nå har vi hjemmekontor, Ja, men da drar vi på hytta.» Slik tenkte mange. Men statsministeren sa at folk ikke fikk lov til å dra på hytta! Mange var helt i sjokk. De hadde kanskje aldri hørt noe så forferdelig fra en norsk statsminister … Man fikk i en periode 15 000 kroner i bot for å dra på hytta! Noen nordmenn føler nok at det er en menneskerett å kunne dra på hytta. Vi elsker hytta. Vi trenger hytta. Hytta gir oss nytt liv. Vi kan faktisk ikke puste hvis vi ikke kan dra på hytta … En del hyttefolk ble så desperate at de forsøkte å legge seg inn på hotell i nærområdet til hytta, bare for å kunne være i nærheten av hytta – og for å kunne være på hytta på dagen. Det var nemlig ikke lov å sove i hytta. Men så ble hotellene også stengt – kort tid etter. Men vi gjør alt for å kunne være på hytta vår. Men hvorfor er nordmenn egentlig så glad i hytta si? Er det fordi hytta ser så fantastisk ut? Er det fordi den er så utrolig fin? Er det fordi sengene er så ekstra gode og alt er veldig behagelig? Hm … Nei. Mange går ned i standard når de drar på hytta. For de aller fleste er det slik at huset eller leiligheten man bor i til vanlig, har mye høyere standard, mer plass og mye mer utstyr enn det man har på hytta. Hytta er ofte trang; sengene er kanskje litt mindre enn hjemme; kjøkkenet har mye mindre plass og det er ikke så velutstyrt. Alt er annerledes på hytta. Noen hytter har faktisk ikke dusj eller toalett. Det er faktisk ganske mange som går på utedo! Har du vært på en norsk utedo? Har du kjent lukten der inne? Du kan prøve det en gang om du ikke har opplevd det. Da vil du forstå hva jeg tenker på nå. Det er riktig at noen har luksushytter, men det gjelder ikke for de fleste. Hyttene er slik de har vært i lange tider. Standarden er ikke som hjemme. Så da kan man lure litt på hvorfor nordmannen absolutt må være på hytta for å kunne klare å puste normalt … Det er nok flere grunner til at vi føler vi må være på hytta. En grunn har nok å gjøre med det at vi har vokst opp med å være mye på hytta helt fra vi var bitte små. Vi har opplevd veldig mye med familie og venner gjennom hele oppveksten nettopp på hytta. Men tro ikke at alle de tingene vi opplevde, var gode. Nei da. Jeg kan for eksempel selv huske at jeg hadde kjempevonde gnagsår på beina da jeg gikk på tur. Jeg fikk store vannblemmer. Jeg husker også at jeg av og til frøs så mye på beina at jeg ikke kunne bevege tærne. Jeg husker at jeg noen ganger var så sliten i kroppen at jeg hadde blodsmak i munnen. Jeg var tørst og sliten. Jeg trodde jeg aldri skulle bli ferdig med turen jeg måtte være med på. Jeg sa at jeg ville hjem, men det fikk jeg ikke lov til. Litt sur ble jeg nok på pappa da han ikke ville høre på meg da jeg klaget. Jeg måtte bare gå … Du må tro meg: dette var ikke bare moro. Men livet er rart. Opplevelser man får i barndommen, gjør at du lærer noe. Gjennom at jeg slet meg gjennom tøffe turer i naturen – lærte jeg noe viktig om nettopp naturen. Jeg lærte, gjennom å kjenne det på min egen kropp som liten jente, at det ikke er dumt – men bra – å bli sliten og være litt kald. Når man kjenner at man kan tåle litt og klare litt mer enn det man tror, så vokser man på dette. Da blir følelsen av å komme hjem på hytta, som et eventyr. Det er den følelsen: å komme inn på hytta, som er den magiske følelsen. For det er jo ikke det samme å være på hyttetur hvis du ikke også går ut. Du må gå ut – og så komme INN – for å kunne kjenne at du virkelig er på hytta. Når vi har vokst opp med denne tankegangen – og vi ser at veldig mange andre rundt oss også har opplevd det samme – blir dette noe som er veldig naturlig. Slik begynner vi å elske å gå på tur. Slik begynner vi å forstå hva det virkelig betyr for oss å gå på tur. Vi elsker å gå på tur fordi vi elsker naturen, men vi elsker også å gå på tur fordi vi elsker å komme tilbake igjen på hytta! Vi liker faktisk også å gå ned i standard, for vi synes det er koselig å ha det litt enkelt. Vi føler at vi gjør noe «riktig» når vi ikke har så fine, moderne ting rundt oss hele tiden. Kanskje føler vi oss faktisk litt «norske» da … Og det liker vi! Vi liker å føle oss norske og litt gammeldagse – spesielt når det bare er slik av og til. Vi får faktisk god samvittighet av det. Vi blir fornøyde med oss selv når vi sitter en hel kveld uten å se på TV. Vi synes vi har gjort noe veldig viktig når vi har spilt yatzy, kort og Ludo istedenfor å se på TV. Da føler vi at vi virkelig har vært sammen og at vi har snakket sammen på en ny måte. Vi tenker at vi har gjort viktige ting sammen og vi føler at vi opplever kvalitetstid. En annen grunn til at vi drar på hytta, handler også om privatlivet og om det at vi ønsker å være litt alene. I noen kulturer er det slik at livet i stor grad handler om å være sammen. Storfamilien er sammen. Man er sammen ofte. Man har måltider med mange folk og man går ut sammen og spiser ofte. Ola og Kari nordmann synes nok det er enda bedre å få være alene. Man trenger ikke å være sammen med så mange folk. Man har det helt greit alene. Man kan være helt alene med seg selv – og det blir man ikke trist av. Tvert imot blir mange i et supert humør av å sitte helt fullstendig alene og stirre inn i flammene på peisen. Man sitter med en kopp te og med et pledd rundt seg. Helt alene. Man sitter og tenker. Lenge. Man blir sittende slik helt til man legger seg. Man står opp. Alene. Man spiser frokost alene. Og så tenker man: Det er jammen deilig å være litt alene. Man blir verken trist eller ensom. Man synes man har gjort noe viktig. For man trenger alenetid. Alenetid betyr for mange det samme som kvalitetstid. Da får man tid til å tenke. Tid til å føle stillhet. Tid til å ikke gjøre noe som helst annet enn å sitte stille. Kanskje bare lese en bok eller se på flammene. Noen vil kanskje synes dette virker ensomt og trist. Man er jo helt alene! Men Ola og Kari tenker ikke sånn. De tenker: Nå har jeg funnet ny styrke. Jeg har vært alene med tankene mine. Jeg har fått tenkt gjennom ting. Jeg er klar til en ny arbeidsuke. Nå er jeg klar til å være sosial igjen og være sammen med folk. Det var deilig å være alene.

Når Ola og Kari så kommer på jobb igjen mandag morgen, har man naturligvis med seg mat. Man har jo med seg matpakke – eller nistepakke. Man er jo ikke en god nordmann hvis man ikke smører mat hjemme og tar denne med i sekken eller i veska. Det er jo sånn vi er vant til at det skal være. Man bruker gjerne matpapir. Matpakke kan pakkes inn på to ulike måter. Du kan brette papiret rundt – og krølle papiret på begge sider. Se her … Her har jeg en matpakke. Nå skal jeg pakke inn denne matpakka på nytt …

Men du kan også brette papiret rundt på hver kant, og så bare krølle en gang. Jeg har vokst opp med begge disse to måtene, men jeg likte nok best den med krøll på begge sider. Sånne små ting kan være viktige for Ola og Kari. Og hva har vi så i denne matpakka? Er denne matpakka veldig viktig og spesiell? Er Ola og Kari glad i matpakka si? Er de det? Å ja … De elsker matpakka si. De kan ikke puste uten hytta, og de kan ikke leve uten matpakka. Men er de så glad i matpakka fordi den er så spesiell? Er maten i matpakka helt fantastisk og utrolig god? Hm … Hm … Hva finner du egentlig i matpakka til den vanlige Ola og Kari? Noen ganger finner du faktisk to-tre dager gammelt brød. Man har litt smør på brødet – og et par skiver med gul eller brun ost. Noen ganger kan man finne litt paprika på. Men egentlig vil vi ikke ha det, for da blir osten rød. Vi vil ikke ha agurk på heller, for da blir osten så våt. Nei, det er best med bare smør og ost – og ferdig med saken. Dessuten er det også sånn at når ost ligger i en matpakke i noen timer – og det er jo ikke alltid matpakka ligger i et kjøleskap – så blir osten enten litt tørr eller svett. Svett ost. Svett ost smaker på en spesiell måte. Jeg har spist mange matpakker med svett ost. Det er jo ikke så godt. Men man vet at matpakka er sånn. Og matpakka er for øvrig superprivat … Matpakka kan ikke deles med noen. Den er en personlig eiendel. Den er nesten som en genser du har på deg. Den er din – og bare din. Du bytter ikke genser med noen på jobb, og du bytter heller ikke innhold i matpakka med noen på jobb. Nei. Den er privat. Om du skal dele med noen, da skal det være noen du kjenner veldig godt. En venninne du har hatt i tjue år kan få en skive fra matpakka di. Det går. Men da skal du helst unnskylde deg litt når du gir skiva. Du kan si: Ja, unnskyld, det er jo bare en skive. Så bør venninnen din svare: Ja, men det går helt greit. Ja, forstår du? Matpakka er hellig, privat og personlig. Den skal ikke deles. Du kan føle deg helt trygg med matpakka di. Ingen forventer noe som helst av deg når du åpner matpakka di. Ingen forventer at du skal dele. Alle ønsker tvert imot at du ikke skal spørre om du skal dele. Alle vet jo at matpakka er en personlig eiendel. Det var jo først da vi fikk utlendinger her til Norge, at vi forstod at mat faktisk kunne deles. Men dette forstår vi bare i teorien. Vi deler ikke maten vår om vi ikke får beskjed om at vi skal dele den. Det er ikke fordi vi er gjerrige. Nei. Det er jo fordi vi opplever maten vår som noe privat. Som en genser. Så når noen spør oss om vi vil spise deres mat, føler vi ofte at vi må være høflige og si ja. Vi blir litt forvirret. Vi vet ikke hvor mye vi skal ta. Vi vet ikke hvordan vi skal ta maten. Vi vet ikke helt hva som blir forventet av oss. Mange synes det er lettest å si «Nei, tusen takk. Det så godt ut, men jeg har akkurat spist.» Eller så sier man: «Nei takk, jeg har med meg matpakke.»

Når Ola og Kari går ute på gaten, hender det at de treffer noen de kjenner. Da kan det hende at den personen som de kjenner, går sammen med en annen person – eller flere andre personer. I andre kulturer hilser man kanskje på alle sammen – både den man kjenner, og de andre. Man kysser, klemmer, slår på skulderen eller sier «bror» til alle. I Norge gjør Ola og Kari det litt annerledes. Om man treffer en man kjenner som står sammen med noen andre man ikke kjenner, snakker man kun med den man kjenner. Man ser som regel ikke på de andre. Nei. Man kjenner jo ikke disse menneskene. Man blir bare stående og snakke med den man kjenner. De andre ser man ikke på. Det trenger man ikke. Sånn er reglene. Det er ikke nødvendig. Man er ikke uhøflig da, for det er bare sånn det er. De andre ser heller ikke på Ola eller Kari i stor grad. Man søker ikke å få øyenkontakt. Man vet at det som skjer, er helt naturlig. Når man treffer fremmede i en slik sammenheng, trenger man nemlig ikke å hilse. Man skal bare stå og vente til samtalen er over – og kanskje kikke litt opp i taket eller sjekke mobilen. Men slike samtaler skal ifølge reglene være korte – helst bare et par minutter. Om man står og prater i tjue minutter, bryter man reglene. Samtalen må være kort fordi den man kjenner går sammen med noen andre. Det var jo de som var sammen først.

I helgene tar Ola og Kari seg fri. Da vil de gjerne gå på fest. En del nordmenn vil også gjerne drikke litt. Nå snakker vi om alkohol. I andre land har man lært at alkohol hører sammen med mat. Man har lært at når man drikker alkohol og spiser samtidig, så blir ikke kroppen så påvirket. Man har lært at det er klokt og viktig å drikke med måte og mens man spiser. I Norge er det gjerne sånn på fest at man drikker – istedenfor å spise. Man drikker før man skal på fest. Det klirrer i flasker i plastposer fra Rema og Coop, for man kan jo ikke drikke for mye ute. Det er for dyrt. Man må først bli full på en så billig måte man kan – og da kjøper man øl fra butikken … Når man kommer på fest, er man allerede full – eller så blir man det der … Noen ganger gjør både Ola og Kari dumme ting når de er på fest og når de blir fulle. De tabber seg. De gjør ting de absolutt ikke ville ha gjort om de hadde vært edru. Kanskje ligger de under bordet på slutten av festen. Det kan skje litt av hvert når Ola og Kari er på fest. Etterpå husker de ikke hva de har gjort. Men kollegaene på jobb husker det sannsynligvis. Ikke alle drikker. Ikke alle drikker like mye. Men hva gjør disse kollegaene som kan huske festen? Prøver kollegaene å snakke med Ola og Kari – og få dem til å forstå at de ikke oppførte seg så greit på lørdag? Forsøker de å få Ola til å slutte med å si dumme ting? Forsøker de å få Kari til å skjønne at hun ikke kan danse på bordet og at hun må drikke mindre? Nei. Det er ikke det de gjør. Når Ola og Kari kommer på jobb på mandag, har det oppstått en pakt mellom alle på jobb. En pakt er en slags hemmelig avtale. Det er en avtale som har kommet til uten ord. Uten at noen har sagt noe. Alle vet nemlig at ingen skal si noe til Ola og Kari. Men hva skal man gjøre da? Jo, man skal stille små spørsmål – og når man spør, skal man ha et lite, lurt glimt i øyet. Spørsmålene er slik: «Hvordan er formen i dag, Ola?» «Har du sovet godt i helga, Kari»? Den hemmelige avtalen går ut på at man skal le av Ola og Kari. Man skal erte og tulle og tøyse – helst hele dagen. Men man skal ikke snakke alvorlig om det som har skjedd. Alle beskytter Ola og Kari når sånne ting har skjedd. Det er ikke noe å snakke om – for de tenker: En annen gang kan det jo være meg … Vi behandler andre slik vi vil bli behandlet selv. På den måten kan Ola og Kari og hele Norge få fortsette med sin drikkekultur. Det kan godt hende at folk fra andre land, folk som har vokst opp med en annen alkoholkultur, synes Ola og Kari oppfører seg merkelig. Ja, kanskje nesten idiotisk. Men du vet, Ola og Kari kan jo gjøre som de vil. De er jo representantene våre.

Ikke alle er født og oppvokst i Norge. Mange mennesker har flyttet til Norge i voksen alder. Dette er utlendinger som ønsker å starte et nytt liv i dette landet. Mange av disse nye som kommer, ønsker å få seg noen nye venner. De vil gjerne etablere gode vennskap med nordmenn. De vil besøke dem, spise mat med dem og få kunnskap om hvilke tradisjoner og skikker vi har her. De ønsker rett og slett noen norske venner. Men hvor lett er det egentlig å få en god, norsk venn? Jo, man treffer jo mange nordmenn. Man sier hei til nordmenn i trappa. Man snakker litt om været. Man sier at det snart blir høst og at tiden går så fort. Man klager litt på et eller annet i nabolaget og ønsker den man snakker med en god helg. Man har også kollegaer som man snakker med i spisepausen. Da hører man om filmer, ferier, treningssentre, hytter, oppussing hjemme og jobbprosjekter. Man treffer noen i kassa på Kiwi som sier hei med et gjenkjennende blikk. Man utveksler noen meninger med foreldre i barnehagen og på skolen. Man snakker med lærere og leger, tannleger og håndballtrenere. Men: finner man en god venn blant disse? Utvikler man et dypt vennskap gjennom disse møtene? Mange vil nok svare nei på disse spørsmålene. Mange vil si at de synes det er vanskelig å finne en norsk venn. Hvorfor er det sånn? Er det slik at nordmenn ikke vil ha flere venner enn det de har fra før? Synes de at de har nok venner? Har de liksom stoppet opp i den prosessen det er å få flere venner? La meg nå stille et spørsmål til. Dette er kanskje et litt skummelt spørsmål. Synes nordmenn det er vanskeligere å få en ny venn som ikke er norsk – enn en norsk venn? Mange nordmenn vil nå kanskje si: «Jeg er ikke sånn! Jeg har kjempemange utenlandske venner! Nesten alle mine venner er utenlandske! Jeg er ikke sånn! Jeg blir lett kjent med utlendinger og jeg er veldig åpen!» Da vil jeg si: Så bra! Jeg tror deg. Det er flott. Sånn skal vi ha det. Men jeg vil likevel stille et spørsmål til: Hvordan gjør Ola og Kari dette? Er Ola og Kari flinke til å åpne opp for nye vennskap med utlendinger? Har de tålmodighet med utlendinger som kanskje ikke helt har lært seg det norske språket ennå? Blir de venner med disse – eller begrenser de seg til å hilse høflig, snakke om været og spørre om de trives godt i Norge? Hm … Min personlige mening er at kanskje ikke vi som er her, men Ola og Kari, må bli flinkere til å åpne opp hjemmet sitt og hjertene sine for nye mennesker som har kommet til landet. Vi bør etablere flere vennskap. Vi bør ha en lavere terskel for vennskap. Prosessen med å etablere et vennskap bør bli kortere, enklere og raskere. Kanskje kunne vi starte med å gjøre noe med matpakka … Hva om vi hadde begynt å lage en litt annen mat som vi ikke følte var så personlig og privat? Hva om vi tok med noe som var lettere å dele? Ville det kunne skje noe da?

Men la oss likevel se litt videre på Ola og Kari. De trenger lang tid når vennskap skal etableres. Man inviterer jo ikke hvem som helst hjem til seg på selskap. Man passer godt på hvem man skal invitere. Folk skal jo også passe sammen … Ok. Sånn er Ola og Kari. Men hvordan er de ellers som venn? Er Ola en trofast venn? Er Kari en snill venn? Er Ola en type som hjelper vennene sine når de trenger hjelp? Stiller Kari opp når noe trenger trøst og en skulder å gråte på? På disse spørsmålene kan vi heldigvis som regel svare: Ja, Ola og Kari stiller opp. De er gode venner. Lojale venner. Venner for livet. De svikter ikke. Når du først har fått Ola eller Kari som venn, da har du fått en venn for framtiden – ikke bare for noen måneder. Men vi kan jo likevel lure på hvorfor det skal ta så lang tid å bli venn med Ola og Kari. Har dette noe å gjøre med at de har sittet så lenge i stillhet på stolen sin i hytta? Har dette noe å gjøre med at de tar så lange turer i naturen at de får så god tid til å tenke på alt sammen? Er det fordi de egentlig bare ønsker å sitte der med matpakka si? Vi kan lure litt på alt sammen. Det er jammen ikke så lett å forstå seg på nordmannen. Ola og Kari er virkelig noen små, vandrende gåter.

Men la oss nå si at når man først har klart å få Kari eller Ola som venn … Da kommer neste fase. Da skal man begynne å være litt sammen. Og hvordan gjør man det? Jo, da har man en ganske klar kjøreregel. Man må gjøre en avtale. Det er nesten litt som hos legen. Man avtaler en time – og man kommer til timen helst fem minutter før. Man banker ikke på legens kontor når man ikke har en avtale. Det vet man godt at man ikke kan. Man banker heller ikke så ofte på døra til Ola og Kari om man ikke har en avtale på forhånd. Reglene ligger der. De kan brytes. Men da vet man aldri helt hva som skjer … Uskrevne regler er til for å følges. De uskrevne reglene er det ingen som informerer om når man kommer til Norge. De må man finne ut av helt selv – litt etter litt. Noen ganger kan det ta flere år før man forstår reglene … Nordmenn er flinke til å fortelle om de skrevne reglene. Vi elsker å fortelle om at vi har en flott velferdsstat – og i den staten finnes det faste regler som alle må følge. Vi må betale skatt og følge trafikkreglene. Vi må ha lånekort på et bibliotek og vi må levere bøkene tilbake i tide. Vi må gå på foreldremøter på skolen til barna våre og vi må få barna til å gjøre leksene. Sånne regler blir det informert mye om. Men de uskrevne reglene? Hvem informerer om disse? Må man gå i en dugnad? Er det helt ok å klippe plenen på en søndag? Er det ok – eller ikke ok – at man snakker høyt i en trappeoppgang i en blokk? Er det greit – eller ikke greit – at andre kjenner lukten av at man lager mat med hvitløk? Skal man være ekstra høflig og vennlig mot sjefen på jobb – eller skal man være mot sjefen slik man er mot de andre kollegaene? Hvordan kan man finne svar på alle disse spørsmålene? Vil Kari og Ola gi svar på dette om man spør dem? Hm … Jeg har mine tvil. Burde Kari og Ola fokusere litt mer på å forklare de uskrevne reglene? Jeg bare spør. Hva tror du Kari og Ola vil svare? Burde vi egentlig utfordre Kari og Ola og komme litt oftere på besøk – uten avtale? Eller burde vi gjøre alt vi kan for å forstå det komplekse systemet som Kari og Ola har brukt mange generasjoner på å utarbeide?

Ok, la oss nå si at vi har blitt gode venner med Ola og Kari nordmann. Vi skal på besøk til dem. Vi har en avtale, og vi passer på å komme presis. Hvordan skal vi ha det da? Da skal vi kose oss. Vi skal ha det så koselig. Det skal bli mye kos. Ingenting er så koselig som besøk hos koselige Ola og Kari. De bor sikkert i en kjempekoselig gate i et kjempekoselig hus. Kjøkkenet er utrolig koselig, og det er så koselig at har laget så god mat til oss. Når vi sitter og spiser, har vi det veldig koselig. Vi har selvfølgelig mange stearinlys, for Ola og Kari liker ikke sterkt lampelys når man skal ha et koselig selskap. Nei, nei. Vi tenner lys – og så sier vi: Nå ble det veldig koselig! Kari spør flere ganger om vi koser oss, og vi sier at det er så koselig å være hos dem. Vi koser oss rett og slett hele tiden. Når vi går fra selskapet, passer vi på å si mange ganger at det har vært utrolig koselig. Når vi treffer dem neste gang, glemmer vi ikke å si takk for sist – og da legger vi naturligvis til: Det var så koselig. Ja, for vi må jo takke for alt. Mange språk vil få problemer med å oversette våre fraser knyttet til alt det vi takker for. Ordene finnes selvfølgelig, men ikke meningen bak ordene. Vi sier: Takk for sist, takk for nå, takk for i går, takk for turen, takk for maten, takk for besøket, takk for at du kom, takk for timen, takk for hjelpen, takk for lånet, takk for tilliten, takk for oppmerksomheten, takk for gaven – og, når livet så har kommet til sin ende, da sier vi også selvfølgelig. Takk for alt!

Uten å ta for hardt i, tror jeg vi kan si at vi er verdensmestere i takke for ting – og vi er verdensmestere i å kose oss. Men vi er også ganske flinke til noe annet. Vi er flinke til å si at vi og andre er flinke. Når nye landsmenn kommer på skolen for å høre hva læreren har å si om deres barn og deres skoleresultater, forventer de kanskje å få noen karakterer – eller andre typer konkrete resultater som kan fortelle noe om hva barna har lært, hva de forstår, hva de kan. Men det man istedenfor får høre, er dette: Dattera di eller sønnen din er kjempeflink på skolen! Du har en veldig flink datter. Sønnen din er flink til å hjelpe andre. Dattera di er utrolig flink til å følge med i timen. Om noen ikke norske føler at de strever litt med norske språket, får man veldig raskt høre dette: Å nei, du er så flink! Du er kjempeflink!

Ja, vi er flinke til å kose oss – og vi er flinke til å være flinke. I tillegg er Ola og Kari flinke til å si dette: Det ordner seg. Ikke tenk på det. Det går bra. Hm … Er det noen av dere som har hørt at Ola eller Kari sier dette? Ja, kanskje det. Men vet du hva? Ola og Kari har faktisk helt rett. Det går bra!

Jeg har veldig mange deltakere på mine norskkurs. De sier veldig mye fint og morsomt. Jeg har fantastiske deltakere. De er jo også selvfølgelig flinke og koselige. En deltaker sa en gang: Nordmenn er som en termos … Man har jo gjerne varm drikke i termos. Hun sa: Nordmenn er iskalde utenpå – men inni er de glovarme … Det var ganske fint sagt. Jeg håper mange vil mene at Ola og Kari er glovarme inni seg. Men vi burde kanskje gjøre noe med den andre biten … De er jo iskalde utenpå. Termoser pleier å være kalde på utsiden. Det er nok noen som vil oppfatte Ola og Kari sånn. Kanskje burde Ola og Kari begynne å lage en annen matpakke. Kanskje burde de fortelle litt mer om de uskrevne reglene. Kanskje burde de lære litt mer om å drikke alkohol og spise mat samtidig. Muligens burde de være litt mindre opptatt av hytta og bli litt mer sosiale. Kanskje burde de bli litt lettere å bli venn med – og så burde de blåse litt mer i dette med å ha avtale når man skal ha besøk … Men: Hvordan ville Ola og Kari være da? Ja, da ville jo Ola og Kari ikke lenger være nettopp Ola og Kari. Er det ikke nettopp dette karakteristiske ved Ola og Kari vi liker? Er det ikke slik at selv om vi kanskje ikke liker alt ved disse to – Ola og Kari – så er de kanskje nettopp slik vi likevel vil ha dem? Skal vi la dem få lov til å være slik de er – og heller bare stole på at de egentlig, et sted inni seg, faktiske er glovarme? Skal vi tro på at de er termoser som trenger litt hjelp til å bli litte grann varmere på utsiden? Skal vi la Kari få sitte på hytta i stillhet? Skal vi kanskje bare følge etter Ola og Kari ut i skogen, nyte stillheten, ta med ei privat matpakke – og la vennskap få bygge seg opp over lang, lang tid til solide, trofaste forhold?

Det er mange spørsmål her … Jeg vet ikke. Du har kanskje noen svar?