Oslo neste!

God morgen! I dag reiser min datter Idun og jeg til Oslo. Det er en rar følelse. En ny fase skal starte i Iduns liv – og dermed blir det en ny fase i mitt liv også. Det er både trist og fint på samme tid.

I mange andre land er det vanlig at barna bor hjemme lenger enn det de gjør i Norge, og noen synes kanskje det er «tidlig» å flytte hjemmefra når man er 18 eller 19 år. Her kan vi finne en del kulturforskjeller mellom Norge og andre land. I Norge tenker de fleste foreldre at det er helt riktig og bra at barna flytter ut i den alderen. Det er en kjærlighetsgave vi gir barna (de unge voksne) når de får lov til å «fly» når de selv føler det er riktig. Tanker om å flytte hjemmefra melder seg hos de fleste unge i tiden etter avsluttet videregående skole. Her ligger det nok en del kulturelle og sosiale forventninger. Det er «slik det er» for oss.

Som mamma kan jeg kjenne at jeg både er veldig glad for at Idun skal starte sitt nye liv – og samtidig har jeg lyst til å gråte. Jeg vil gli slipp – og samtidig vil jeg ikke. En del av meg sier at jeg vil hun skal være «mammas lille jente» for alltid … Det er av og til vanskelig å erkjenne at faser i livet tar slutt. Man vil holde fast ved det som var, og man ønsker at ting aldri skal forandre seg … Men samtidig vet man at livet går videre, og det er jo også det som gjør livet så fint!

Idun flytter til Oslo – og Oslo er på mange måter vårt andre hjem. Idun ble født i Oslo, og selv har jeg bodd 20 år i Oslo. Jeg velger derfor å si til meg selv at «Idun flytter hjem» … Jeg er glad – og jeg vil gråte … Ulike følelser kjemper om plassen hele tiden. Det er noen merkelige dager … Dagen i dag har lysende grønt sommergress – fylt av regn …

Sammen skal vi vandre i Oslos gater og minnes barndomstiden i Oslo. Sammen skal vi huske på alt det fine som har vært, og sammen skal vi se framover mot det nye livet som venter. Idun flytter til Oslo 19 år gammel – og slik gjør hun akkurat det samme som jeg gjorde. Gjennom våre barn speiles våre egne liv. Minner kommer sterkt tilbake. Vi møter oss selv i våre barn …

Naturligvis hjelper det å tenke på at Idun ikke skal flytte «på ordentlig» ennå, for studiene starter ikke før til høsten. Jeg har noen uker på meg til å bli helt vant til det som skal skje. Tårene kommer nok til å trille noen ganger – men jeg skal klare det. Sånn er kjærligheten. Idun kan fly … Men en ting er sikkert: Jeg står alltid på bakken for henne.

Hilsen

mamma Cecilie

Relaterte artikler

0 Kommentarer
Inline tilbakemeldinger
Se alle kommentarer
0
Du kan gjerne skrive en hilsen til Cecilie her!x
()
x
{"cart_token":"","hash":"","cart_data":""}