Tur til Trakai utenfor Vilnius

Den første gangen jeg besøkte Vilnius ble jeg tatt med storm av gamlebyens sjarm og særpreg. Trange smug, brosteinsbelagte gater, stappfulle markedsboder, bugnende parkområder midt i byen, en rolig elv som snirkler seg gjennom byen og under skjeve broer, små gaterestauranter, mennesker som slentrer uten hastverk, pulserende modernitet og levende historie side om side – alt dette og mer til gjorde meg bergtatt. Vilnius, og spesielt gamlebyen i Vilnius, er en by det er svært enkelt å bli glad i. Det er imidlertid slik at hver gang jeg reiser til byen, har jeg dessverre lite tid – og hodet mitt er som regel fylt av andre ting enn å tenke på turistpregede aktiviteter. Likevel stjeler jeg til meg litt tid innimellom – og én ting har jeg lært meg nå: Man skal ikke si at man har sett Litauen hvis man bare kjenner Vilnius. Jeg har derfor satt meg som mål at jeg skal se ett nytt sted hver gang jeg besøker Vilnius – og i dag fikk jeg oppleve Trakai. Her kan du lese om noen av mine tanker og opplevelser etter en dagstur til dette kjente og kjære området man kan komme til hvis man blir sittende på et tog i 40 minutter i retning ut av byen.

Mine studenter, mine døtre og jeg listet oss opp på 1. klasse med vår 2. klasse-billett (ikke fortell det til noen). Det er klart at man må oppleve å sitte i andre etasje på et tog når man kommer fra Norge og ikke har opplevd annet enn å sitte i andre etasje på en buss.

I løpet av togturen dreide samtalen seg blant annet om litaueres utfartstrang … Det bor ca. 40 000 litauere i Norge – og det er et stort antall tatt i betraktning at det bor ca. 2,8 millioner mennesker i Litauen. Litauens befolkning har gått kraftig ned de siste årene på grunn av betydelig migrasjon. Den viktigste grunnen til at litauere ikke blir i det landet som erklærte sin frihet fra Sovjetunionen 11. mars 1990, er framfor noe de dårlige arbeidsforholdene. Det å finne en jobb er kanskje ikke alltid det mest utfordrende – men det å finne en jobb med en lønn som er levelig, viser seg å være en hard nøtt å knekke. Av denne enkle grunn søker mange seg ut. Forskjellene mellom provins og hovedstad er store, men migrasjonen merkbar fra både bygd og by. Man ønsker seg noe bedre – og man søker en annen framtid for seg selv og sine. Det er ikke vanskelig å forstå når man hører om lønnsnivået og sammenligner dette med prisnivået (som ikke er så lavt som man kanskje skulle tro – i hvert fall ikke i Vilnius).

Vel framme i Trakai starter vandringen inn i eventyrskogen ved den magiske innsjøen. Som norsk turist blir man inngitt med følelsen av å bevege seg på kjente stier – samtidig som man kjenner at noe er annerledes. Vakre, sjarmerende, innbydende hus i kombinasjon med noen ”underveis-hus”, ligger på kloss fot med der hvor folk spaserer. I Norge ville sannsynligvis disse husene ha tilhørt rikmannsfolk som brukte villaene som helgehytter og ferieparadis – men husene vi går forbi her tilhører ”folk”. Her bor folk – og her går folk som ikke bor her. Akkurat i dag går tilnærmet halve Vilnius på disse stiene, for sola har omsider bestemt seg for å vise muskler – etter kalde, fuktige maidager. Trakai er et yndet område både for turister og lokalbefolkning. Det er ikke vanskelig å forstå når man beveger seg langs innsjøen. Fortøyde robåter dupper romantisk i vannskorpa og formelig roper om å bli tatt bilde av, en andefamilie på sju bølger seg av gårde tett inntil land, et svanepar viser sin praktfulle eleganse – og grå, gamle brygger – med en befriende mangel på stil og arkitektonisk utforming – pryder og preger landskapet. Is, forfriskninger og lokale matretter kan du kjøpe underveis, men ingenting er prangende – og det er hele tiden naturen, trærne og innsjøen som har forrang. Målet for turen er naturligvis slottet i Trakai – men før man kommer så langt kan man kanskje rett og slett ikke vente med å hoppe i vannet.

Samtalen som oppstår langs vannkanten beveger seg bakover i tid. Før og etter Sovjetunionens tid er et av temaene. Mine studenter er i den generasjonen som husker både før og etter 1990 – livet under og livet uten Sovjetunionen. Enorm glede, forventning og håp lå i luften i tiden etter 1990 – men også ambivalente følelser gjorde seg gjeldende. Hadde man det egentlig bedre før? Hadde man egentlig oppnådd det man ville og det man kjempet for? Hvorfor har store deler av en generasjon forlatt sitt land? Hvor gikk noe galt? Forbudte tanker med påfølgende passivitet og ”objektivitet” er kanskje noen av konsekvensene som har meldt seg. Mangel på religiøs interesse er et annet tema som kommer opp. Når man har hørt gjennom hele skolegangen at religion er ikke-eksisterende, da gjør dette noe med måten man tenker på – også senere i livet.

Noe helt annet – eller kanskje er det ikke noe helt annet? – er hvordan man tenker om eksamen og det å vise kunnskap. Hvordan måles kunnskap? Hvordan er ”den gode student”? Mekanisk repetisjon og automatisert kunnskap blir nevnt som det kunnskapsmålet man har søkt å leve opp til. Hvordan forbereder man så (som norsk lærer) en litauisk student på den norske formen for mål av kunnskap? Selvstendig refleksjon, evne til selvkorrigering, god interaksjon, overbevisende formidlingsevner, målrettethet, kontaktskapende blikk og en vennlig, tillitsfull tone er kanskje ikke faktorer de litauiske studentene blir gjort kjent med gjennom skolesystemet. Hvordan blir det da for litauiske studenter å møte det norske eksamenssystemet? Dette er tanker som melder seg – men i dag er det dagen før eksamen, så av naturlige grunner skal man ikke gå for mye inn i dette temaet … Stress kan skapes … Litauisk stress. Ja, kanskje kan man – forhåpentligvis uten å tråkke noen på tærne – snakke om en egen form for stress: altså litauisk stress. Jeg opplever denne stressformen slik at den er ulidelig intens og veldig synlig til stede, men samtidig er den forunderlig lett å løse opp … Jeg opplever det litauiske stresset som en slags forhekset frosk. Frosken kvekker og ber deg om å bli satt fri fra forhekselsen – og det eneste den trenger er en ørliten berøring før den forvandles til den fornemste blant prinsesser. Da snakker jeg ikke om at det skjer en forvandling til en stereotyp prinsesse som alltid sier det samme og som ikke har sin egen mening, nei. Du står overfor en kongelighet som inviterer deg inn – og det du finner er et vell av godt humør, humor, ironi, lyst til å tøyse og tulle med hver minste ting – men også med mulighet til å snakke alvor og gå i dypet av det som kan være vanskelig og tungt.

Plutselig er samtalen vår over – og vi går videre på vår ferd mot slottet. På veien spiser vi kibine – og blir gjennom dette minnet om at det var det tyrkiske folkeslaget karaimerne som kom til stedet på 1300-tallet. For meg blir det morsomt å spise kibine når jeg samtidig tenker på at jeg jo også har kjøpt dette i en matvogn hjemme på torget i Kristiansand – hos ei venninne fra Bali som ville selge akkurat kibine … Sånn er vår verden i dag.

Slottet, som jo tross alt er reisens selve mål, er imponerende og vakkert – men som alltid blir jeg slått av denne ene tanken når jeg beveger meg inn på historiske steder: her burde jeg ha lest litt mer; dette burde jeg ha kunnet litt mer om … Men istedenfor å sette meg inn i det jeg egentlig vil vite mer om, går jeg rundt med åpen munn og ser … hele tiden inngitt med følelsen av at det er noe mer jeg burde ha forstått … Jeg håper jeg en dag setter meg ned for å lese litt mer om slottet jeg har bivånt denne dagen.

Reisens mål – selve slottet i Trakai – er viktig, men som så mange ganger før i forhold til slike turistattraksjoner følte jeg det slik at reisen mot målet ble  viktigere. Med dette stopper mine betraktninger – men kanskje kan man si at det sistnevnte også gjelder for den som lærer språk? Er reisen mot målet minst like viktig som selve målet? Jeg er ikke selv i tvil om hva jeg mener om den saken.

Vil du ha teksten på lydfil (25 NOK)? Send e-post: cecilielonn@gmail.com

 

Relaterte artikler

{"cart_token":"","hash":"","cart_data":""}