Teksten til «Bjørg på gården i lia»

Bjørg står ved vinduskarmen og titter ut gjennom vindusruta. Hun ser et vidstrakt landskap kledd i vakre høstfarger. Lengst borte i horisonten ligger fjellene, og noen av dem har allerede litt snø på toppene. Kong Vinter er i anmarsj, og Bjørg tenker på at hun må ringe til den yngste sønnen, Odd, og be ham komme med et par sekker ved. Hun må være forberedt når vinteren setter inn for alvor. Hun fyller syttifem år til våren, og kroppen er ikke hva den en gang var. Riktignok kan hun fortsatt klare seg selv. Hun vasker både gulv og toalett selv. Oppvasken tar hun uten å mukke, og matlagingen går greit nok. Innimellom kommer jo også hjemmehjelpen og tar i et tak, og alle monner drar. Bjørg tenker at hun klarer seg, og slik vil hun ha det til … ja, til hun dør. Hun håper inderlig at hun slipper gamlehjemmet. Der blir jo de gamle stuet bort som sauer, tenker hun. Her i huset har hun i det minste friheten sin. Hun kan koke kaffe når hun vil på den gamle kjelen. Hun kan ha radioen på så høyt hun vil og sove og stå opp når hun ønsker det selv. Ingen forstyrrer henne og ingen maser på henne.

I dette huset har hun bodd siden mannen hennes døde for ti år siden. Gamle, rare Gudmund. Mot slutten av hans levetid gikk han surr i dagene. Sannsynligvis var han dement lenge før de merket noe. Sykdommen kom snikende, og alle trodde bare at han hadde en skrue løs. Men etter hvert var det ingen tvil. Gudmund hadde demens, og til slutt gikk han helt i barndommen. Det eneste han klarte å huske, var at han hadde en lærer som het Jens og at han var forelsket i Gudrun som hadde fregner på nesa. Gudrun, Gudrun. Alle var Gudrun. Barn og barnebarn. Foreldre og naboer. Hun også. «Der er du, Gudrun», sa han, da hun kom inn døra. «Hvor ble du av? Jeg har lett etter deg i timevis. Jeg trodde du hadde glemt meg, men der kom du. Skal vi gå på ball i kveld?» Sånne ting kunne han si, den gamle Gudmund. De trettifem årene de hadde levd sammen i gode og onde dager, lot til å være blåst bort med vinden. Hvordan kunne det egentlig skje?

Bjørg hadde aldri helt klart å forsone seg med den skjebnen det var å se sin kjæreste mann forsvinne slik inn i glemselen. Hun holdt seg fast i vinduskarmen når tankene ble tunge. Bak henne plystret kaffekjelen. Det hadde den kanskje gjort lenge. Tankene hadde holdt henne fengslet. Nei, nå måtte hun virkelig få seg litt kaffe. Her kunne hun jo ikke stå og henge med nebbet. Dagen måtte starte. «Kaffe kurerer gruff», sa reklamen. Jammen er det sant, tenkte Bjørg. I dag var det en ny dag. Hver dag er en livets gave, for både gammel og ung.