Gi noen tanker om innvandrerveksten i Oslo

[Innledning: Hva skal jeg gjøre i oppgaven.]

I denne oppgaven vil jeg ta for meg ulike sider av innvandrerspørsmålet i Norges hovedstad, Oslo. Først vil jeg forsøke å trekke fram ulike, divergerende [man kan godt bruke to adjektiv som betyr nesten det samme, for å skape liv i språket] synspunkt knyttet til det faktum at en stadig høyere andel av Oslos befolkning er innvandrere. Det er ikke til å stikke under stol [jeg bruker billedlige uttrykk] at den voksende andel innvandrere i hovedstaden bringer med seg ulike problemstillinger, og jeg mener det er vesentlig – hvis man ønsker å komme videre i en konstruktiv retning – at man reiser debatt og diskuterer ulike spørsmål fritt og åpent. Jeg vil forsøke å belyse ulike aspekter ved denne svært aktuelle debatten, og til slutt vil jeg gi uttrykk for min egen mening i denne saken.

[Litt bakgrunn for problemstillingen.] Innvandringen til Norge begynte på 1970-tallet. I løpet av disse årene som har gått, har nok nordmenn måttet gå gjennom en prosess med seg selv, sin særegne mentalitet og sitt lille samfunn. Innvandringen har unektelig endret det lille landet Norge. De aller fleste mennesker i dag vil nok kunne si seg enige i at det flerkulturelle Norge har trukket mange veksler på å være nettopp et flerkulturelt samfunn. Gjennom andre lands mangfold [”mangfold” og ”mangfoldig” er et viktig ord i en flerkulturell kontekst] og allsidige kulturer har man fått nye perspektiver, ny matkultur, inspirasjon til nye typer klær, annerledes musikk – og nye måter å tenke på og forstå verden på. Fordelene er mange, og det flerkulturelle samfunnets fordeler ønskes velkommen av stadig flere. [Her blir teksten rettet mer inn mot selve problemstillingen.] Likevel er det nok slik at den stadige veksten av ulike grupperinger av utlendinger – fra svært mange ulike land i verden (totalt 218 nasjoner) – reiser en del grunnleggende problemstillinger. I det følgende vil jeg forsøke å peke på noen av utfordringene et flerkulturelt samfunn kan bringe med seg.

[Hoveddelen.] Integrasjonsprosessen, som grovt sett består i å tilegne seg språklige kunnskaper, forstå det nye landets kulturelle koder, bli kjent med mennesker i nær omkrets, bygge opp et nettverk, skaffe seg jobb og en akseptabel bolig, er en prosess som kan vise seg å være tøffere og mer tidkrevende enn hva de fleste kanskje tror på forhånd. Denne utfordrende prosessen kan forårsake problemer både for utlendingen og den såkalte etniske nordmannen. Når man for eksempel ikke forstår hverandre eller kan kommunisere godt nok med hverandre, kan misforståelser lett oppstå. Gjennom misforståelser kan det oppstå fordommer, og dette kan igjen lede til rasisme. De fleste av oss vil være enige i at ingen ønsker et rasistisk samfunn, men spørsmålet er om vi gjør tilstrekkelig for å bekjempe de negative og destruktive holdningene som rasisme utgjør?

Når og hvis integrasjonsprosessen ikke er vellykket, kan en konsekvens være at utlendinger i stor grad søker sammen med sine egne. Dette er et fenomen det ikke er vanskelig å forstå bakgrunnen for, og nordmenn gjorde også det samme da de – både før i tiden og i våre dager – velger å bosette seg andre steder [jeg trekker paralleller og sammenligning]. Men til tross for at det er forståelig, hindrer ikke dette at det kan få negative konsekvenser. Man kan få gettodannelser. Når konsentrasjonen av utlendinger innenfor et område blir veldig sterk og veldig ”synlig”, kan dette virke negativt inn på integrasjonsprosessen som helhet. Når flere like mennesker står sammen i en gruppe, kan den som ikke er ”lik”, lett tenke: Er jeg velkommen inn til dem? Er det vanskelig for meg å nå inn til dem? For mange vil svaret på dette spørsmålet være ”ja”. Dermed er man inne i en negativ spiral. [Retoriske spørsmål. Dette kan konkretisere stoffet.]

[Min personlige mening.] Mitt personlige syn er at det på langt nær gjøres nok i forhold til oppbygging av positive holdninger og tilegnelse av økt kunnskap om hverandre. Når vi mennesker kjenner hverandre, vil sjansen for at vi forstår hverandre, være til stede i større grad. Sammen med forståelse av ”den andres” ståsted og med følelsen av at man har lov til å ”gå inn”, vil det i svært mange tilfeller også vokse fram mer positive følelser. Statistikken kan fortelle at mennesker som kan ha negative holdninger i forhold til utlendinger generelt, kan ha veldig positive holdninger til de utlendingene de kjenner personlig. Dette burde være et tankekors [tankekors = avansert uttrykk].

[Forslag til noe man kan gjøre.] Min oppfordring er at vi alle sammen må gjøre vårt – utlendinger som ”etnisk norske” eller første generasjons nordmenn – for å bli bedre kjent med hverandre, og at vi må kjenne hverandre bedre enn et uforpliktende ”hei, fint vær i dag”. Og det neste spørsmålet er da: Hvordan blir man kjent? Se det – det kan være utgangspunkt for tanker i en annen liten skriveoppgave. J [Personlig ”vri” på slutten kan være positivt.]