Grammatikk

Bøyning av regelrette verb (4 grupper)VerbtideneVerbformeneBruken av verbtidenePerfektum med å være eller å haPerfektum partisipp av sterke verb på –etPassivBruk av modale hjelpeverb – Skal – kommer til åBruk av hjelpeverbet å få Å synes / å tro – Regelrett bøyning av substantivUregelrett bøyning av substantivBruk/ikke bruk av ubestemt artikkel ved substantivBøyning av adjektivDannelse av adjektiv Man – ensAdverb som binder setninger sammenOrdstilling i setningerDa og når – Lenger og lengreFaktisk og egentlig Flere og merDe fleste og det mesteÅ være enig i/med/omAll / alt – Alle / hele – Helt / helMengdeordLitt / liteForskjellig – annerledesBåde – og / Enten – eller / Verken – ellerOgså / ikke heller

Bøyning av regelrette verb

Det finnes fire grupper regelrette verb. Disse fire gruppene har ulike endelser:

infinitiv presens preteritum perfektum
Gruppe 1 å kaste kaster kastet har kastet
Gruppe 2 å lese leser leste har lest
Gruppe 3 å leve lever levde har levd
Gruppe 4 å bo bor bodde har bodd

Verbtidene

infinitiv* å kjøpe
presens kjøper
preteritum kjøpte
perfektum har kjøpt
pluskvamperfektum hadde kjøpt
1. futurum skal / vil / bør / må / kan kjøpe
2. futurum skal / vil / kan / bør / må ha kjøpt
1. kondisjonalis skulle / ville / kunne / burde / måtte kjøpe
2. kondisjonalis skulle / ville / kunne / burde / måtte ha kjøpt

* Infinitiv er egentlig ikke en verbtid, men vi tar med infintiv her for oversiktens skyld.

Verbformene

infinitiv å danse
presens partisipp dansende
perfektum partisipp danset
imperativ dans!

Bruken av verbtidene

Presens brukes … (jeg danser)

  1. om noe som skjer her og nå: Jeg sitter her og leser i en bok.
  2. om noe som vanligvis skjer, eller som gjentar seg regelmessig: Bussen kommer for sent hver morgen.
  3. om noe som er tidløst / som ikke er tidsbestemt: Kristiansand ligger i Sør-Norge.
  4. om framtid: Snart er det jul.
  5. i historisk presens: Krigen varer i to år, og mange liv går tapt. (Historisk presens brukes gjerne for å gjøre historier og fortellinger mer levende, aktuelle og nærværende.)

Preteritum brukes … (jeg danset)

  1. om handlinger i fortid som er avsluttede: Han bodde her da han var liten.
  2. om handlinger i fortid ved bestemt tid: Han flyttet herfra i fjor. / Han kom for to timer siden. (Obs. Preteritum brukes ofte ved adverbene for … siden.)
  3. for å understreke noe i nåtiden: Du var så fin! (Dette er her og nå.) / Maten var god. (Dette blir sagt mens man sitter og spiser.) / Dette var gøy. (Dette sier man mens man opplever det.)
  4. for å uttrykke noe hypotetisk: Hvis jeg var deg, ville jeg ha solgt huset med en gang. / Selv om du ga meg en million kroner, ble jeg ikke med.
  5. for å være høflig: Kunne jeg låne telefonen? (Dette blir sagt av en person her og nå.) / Jeg lurte på om dere hadde flere bukser på tilbud igjen?

Perfektum brukes … (jeg har danset)

  1. om handlinger som er avsluttet og ubestemte (ikke bundet til bestemt tidspunkt): Han har vært i Europa.
  2. om handlinger som nettopp er avsluttet: Jeg har ventet på deg i tjue minutter (og nå kom du for ett minutt siden).
  3. om handlinger som er påbegynt i fortiden, og som fremdeles fortsetter: De har bodd i Oslo i to år nå (og de bor der fortsatt). / De har bodd her siden 1990. (Perfektum brukes med adverbet siden.)
  4. om framtid: Når jeg har spist opp maten min, går jeg ut en tur.
  5. sammen med å være som hjelpeverb; dette gjelder spesielt ved verb som uttrykker forandring, overgang eller bevegelse: Timen er begynt. Vi er flyttet. Han er kommet.

 Liste over bruk av preteritum og perfektum

Preteritum brukes:  Perfektum brukes:
For å fortelle om noe som begynte i fortiden og som er avsluttet. Han bodde her i fire år. For å fortelle om noe som begynte i fortiden og som fremdeles varer. Han har bodd her i fire år.
Avsluttet handling ved bestemt tid; man er opptatt av selve verbhandlingen og tidspunktet. Han flyttet i juli i fjor. Avsluttet handling ved ubestemt tid; man er mer opptatt   av virkningen av det som skjedde, ikke når det skjedde. Har du vært i Afrika?
Preteritum brukes: Perfektum brukes:
Ved for … siden. Han flyttet for to år siden. Ved adverbet siden. Han har bodd her siden 1990.
Når noe er avsluttet. Jeg ventet på deg i tjue minutter (men nå venter jeg ikke lenger, ventingen er avsluttet). Når noe nettopp er avsluttet. Nå har jeg ventet på deg i tjue minutter (og nå har du nettopp kommet).
Avsluttet handling ved bestemt tid. Det skjedde mange ulykker i fjor.Jeg spiste for mye i forrige uke. Jeg så mye på tv i forrige måned. Om en nåtidig tilstand som inkluderer både nåtiden og fortiden. I vår tid har det skjedd mange ulykker. I denne uka har jeg spist for mye. I det siste har jeg sett mye på tv.
For å uttrykke hypotetiske, ikke-virkelige utsagn og   urealistiske ønsker. Hvis jeg var deg, ville jeg kjøpt huset. Bare jeg hadde en million, så ville jeg hjelpe deg. Om framtid. Når vi har spist opp maten, kan vi gå ut.Etter at vi har gjort oppgavene, kan vi se på tv.

Preteritum setter selve hendelsen i fokus, mens perfektum ikke setter selve hendelsen i fokus, men hva som blir virkningen av hendelsen, og hva hendelsen betyr for nåtiden.

Pluskvamperfektum brukes … (jeg hadde danset)

1. for å betegne en handling som er avsluttet før en annen handling i fortiden: Krigen hadde vart i fem år da freden endelig kom. / Anna hadde brukket armen da Jon fant henne. (Her ligger den førstnevnte hendelsen lenger tilbake i tid enn den sistnevnte. Den handlingen som ligger lengst tilbake i tid, uttrykkes med pluskvamperfektum. Den andre setningen står i preteritum.)

2. for å betegne tenkte tilfeller og det som kunne ha skjedd (men som ikke skjedde): Hvis du hadde spurt, så ville jeg ha fortalt deg det (men du spurte ikke).

1. futurum brukes … (jeg skal / vil / må / kan / bør danse)

  1. for å uttrykke framtid: Skal du bli med på festen? (NB: Framtid kan også uttrykkes gjennom kommer til å + infinitiv: Hun kommer til å si nei når han spør henne.)
  2. ved personer bruker vi ofte skal: Skal dere alle sammen i teateret? Når skal dere sette i gang et nytt kurs?
  3. hvis subjektet ikke er en person, brukes ofte vil: Demonstrantenes aksjoner vil få alvorlige følger. (Ikke skriv dette: Demonstrantenes aksjoner skal få alvorlige følger.)

2. futurum brukes … (jeg skal / vil / må / kan / bør ha danset)

  1. om en handling som vil bli avsluttet en gang i framtiden: Jeg skal ha snakket med henne om dette før hun flytter til Bergen.  
  2. om en handling som vil bli avsluttet innen et gitt tidspunkt: Dere må ha avsluttet eksamen innen klokka 14.00.
  3. om en handling som angivelig skal ha skjedd (men som man ikke har fått bekreftet eller vet sikkert om har skjedd): Det skal ha skjedd en ulykke i sentrum. 

1. kondisjonalis brukes … (jeg skulle / ville / måtte / kunne / burde danse)

  1. som fortidsfuturum for å uttrykke hvordan vi så framtiden for oss en gang i fortiden: Jeg skulle kjøpe en ny leilighet i fjor, men så mistet jeg jobben. (Det skjedde ikke likevel.)
  2. sammen med preteritum for å uttrykke ikke-virkelige betingelser i nåtid: Vant jeg i lotto nå, skulle jeg gi pengene til en god sak.
  3. for å uttrykke betingelser i framtid: Skulle du komme på festen, får du møte mange hyggelige mennesker.
  4. for å gi råd og anbefalinger: Du skulle gå oftere til tannlegen. 

Både 1. og 2. kondisjonalis uttrykker at en verbhandling under visse tenkte vilkår ville skje eller ville ha skjedd.

2. kondisjonalis brukes … (jeg skulle / ville / måtte / kunne / burde ha danset)

  1. sammen med pluskvamperfektum for å uttrykke ikke-virkelige betingelser i fortid: Hadde jeg vært en ung og vakker kvinne, ville jeg ha funnet meg en ung og vakker mann.
  2. om en handling som var planlagt, men som ikke ble realisert: Jeg skulle ha betalt de regningene for lenge siden. 

Legg merke til at verbet ha i 2. kondisjonalis noen ganger forsvinner: Hvis jeg hadde vært deg, ville jeg (ha) begynt å studere igjen. (Det er ingen betydningsforskjell på om man sier ville jeg ha begynt eller ville jeg begynt – men den sistnevnte formen er litt mer muntlig.)

Perfektum med å være eller å ha?

Hun er kommet og Hun har kommet er riktige setninger.

Man kan bruke å være i perfektum ved bevegelsesverb og overgangsverb. Det er en liten forskjell mellom uttrykksmåtene:

Hun har kommet. (Denne setningen fokuserer litt mer på selve verbhandlingen å komme.)

Hun er kommet. (Denne setningen fokuserer litt mer på resultatet av verbhandlingen hun er her.)

Partisipper av sterke verb på –et

Partisipper av sterke verb på –et bøyes som adjektiv som ender på –en (samme som en gammelden gamle):

PARTISIPPER AV STERKE VERB PÅ -ET BESTEMT FORM ENTALL OG FLERTALL
en brukket fot den brukne foten
en revet lapp den revne lappen
en fordrukket mann den fordrukne mannen
en fordrevet flyktning den fordrevne flyktningen
en frosset kylling den frosne kyllingen
en skrevet regel den skrevne regelen
en forkommen katt den forkomne katten
et sprukket speil det sprukne speilet

Passiv

Norsk har to måter å uttrykke passiv på:

1. Ved hjelp av å bli / å være + perfektum partisipp av verbet.
2. Med såkalt s-form: kjøres.

Slik bøyes verbene i passiv i de ulike verbtidene:

Infinitiv: å bli spist / å være spist / spises
Presens: blir spist / er spist / spises
Preteritum: ble spist / var spist
Perfektum: har blitt spist / er blitt spist
Pluskvamperfektum: hadde blitt kastet / hadde vært kastet
1. futurum: vil/skal bli kastet / vil/skal være kastet
2. futurum: vil/skal ha blitt kastet / vil / skal ha vært kastet
1. kondisjonalis: ville/skulle bli kastet / ville / skulle være kastet
2. kondisjonalis: ville/skulle ha blitt kastet / ville/skulle ha vært kastet

Som en grunnleggende regel kan man si at passiv med å være uttrykker en avsluttet handling, mens passiv med å bli uttrykker en uavsluttet handling:

Dørene er stengt. (Det har skjedd; handlingen er avsluttet.)

Dørene blir stengt. (Det skjer nå, og det uttrykker en uavsluttet handling.)

S-formen uttrykker en uavsluttet handling: Dørene stenges. (Det skjer nå, og det uttrykker en uavsluttet handling.)

S-formen kan også uttrykke en handling som skjer regelmessig eller i framtiden: Maten spises hver dag klokka 12 (regelmessig handling). / Dronningen hentes på flyplassen klokka 20 (framtidig handling).

(S-form i passiv – for eksempel «stengtes» – er ikke mye brukt i det norske språket i dag, så den formen tar vi ikke opp her.) 

Bruk av modale hjelpeverb

Modale hjelpeverb som står sammen et annet verb, forteller noe om hvordan subjektet i setningen forholder seg til det som gjøres (hovedverbet). Modale hjelpeverb på norsk er: å kunne, å måtte, å burde, å skulle og å ville. Her følger en oversikt over den viktigste bruken av de modale hjelpeverbene:

å kunne å vite hvordan man skal gjøre noe: Dette kan du godt!å ha mulighet til å gjøre noe: Du kan komme, men du må ikke.
å måtte å være nødt til å gjøre noe, det er nødvendig: Du må gjøre dette, hvis ikke mister du jobben.
å burde det er bra for deg å gjøre noe: Du burde ta tran.
å skulle brukes om framtiden og om noe man har bestemt seg for å gjøre: Jeg skal studere til neste år.
å ville brukes om noe man har lyst til å gjøre: Vil du bli med meg?brukes om framtiden: Jeg vil studere til neste år.

Ofte blir å skulle brukt feil, der det er riktig å bruke å ville. Som to hovedregler om forskjellen på bruken av disse verbene, kan vi si:

å skulle brukes som oftest når det er noe som er bestemt eller planlagt: Vi skal studere økonomi.det ligger en vilje bak det som skal skje: Jeg skal slanke meg fra og med neste mandag.når vi lover noe skal skje i framtiden: Jeg skal lese mer framover ved personer: Skal vi ikke bli med inn til dere?
å ville hvis subjektet ikke er en person: Det vil kanskje bli annerledes i framtiden. (Ikke skriv: Det skal kanskje bli annerledes i framtiden.)

Skal – kommer til å

Skal + infinitiv bruker vi om framtid når vi kan planlegge eller bestemme over handlingen: Jeg skal reise til Frankrike til sommeren.

Kommer til å + infinitiv kan vi bruke om tilstander som vi ikke kan bestemme over: Denne boka kommer til å selge veldig mye.

(Her kan vi normalt ikke si: Denne boka skal selge veldig mye. Vi kan ikke planlegge og bestemme at en bok skal selge mye.)

Bruk av verbet å få

  1. som hovedverb i setningen: I går fikk de kake.
  2. som hjelpeverb kan brukes på flere måter: 

+ infinitiv:

a)     Dere får gjøre alt jeg ber dere om. (= Dere må gjøre alt jeg ber om.)

b)    Får jeg ta med meg denne hjem? (= Kan jeg ta med meg denne hjem? / Får jeg lov til å ta med meg denne hjem?)

Ofte må man høre på måten det blir sagt på om hjelpeverbet uttrykker noe man gjøre, eller noe man får lov til å gjøre. 

+ perfektum partisipp:

c) Jeg får ikke sovet når naboene krangler om natta. (= Jeg klarer ikke / får ikke til å sove når naboene krangler om natta.)

d) Jeg fikk ikke kjøpt det jeg skulle i byen. (= Jeg hadde ikke muligheten til å kjøpe det jeg skulle i byen.)

Å synes – å tro

Å synes betyr å mene, å ha inntrykk av:

1. Jeg synes du er fin i dag.

2. Han synes filmen var god.

Noen uttrykk med å synes:

1. Jeg synes synd på henne. (Jeg føler empati for henne.)

2. Jeg synes jeg ser det! (Ironisk utsagn som brukes når vi ikke helt tror på det som blir sagt.)

Vi kan ikke bruke å synes om framtiden, for vi vet ikke hva vi synes om det som skal komme.[1] Vi kan bare tro noe om framtiden: Jeg tror det blir fint vær i morgen. 

Å tro betyr å være nesten sikker på; å føle seg sikker på:

1. Jeg tror du kommer til å være fin på festen.

2. Jeg tror på Gud.


[1] Unntak: Man kan bruke verbet å burde om framtid sammen med synes: Jeg syns det bør bli fint vær framover, for nå har det regnet i ukevis. Her uttrykker man sin mening om hvordan noe bør være i framtiden.

 

Regelrett substantivbøyning

Her følger oversikt over de regelrette substantivbøyningsformene som kan være vanskeligst å huske.

UBESTEMT FORM ENTALL BESTEMT FORM ENTALL UBESTEMT FORM FLERTALL BESTEMT FORM FLERTALL REGLER REGELRETTE SUBSTANTIV
en tegner tegneren tegnere tegnerne (m) som slutter på –er (mest personer)
en arbeider arbeideren arbeidere arbeiderne
en tekniker teknikeren teknikere teknikerne
et teater teateret teatre teatrene (f, m, n) som slutter på –er (ikke personer)*
et register registeret registre registrene
et orkester orkesteret orkestre orkestrene
et møbel møbelet møbler møblene (f, m, n) som slutter på –el**
en muskel muskelen muskler musklene
et hjerte hjertet hjerter hjertene (n) uten kortform i ubest. f.   flert.
et møte møtet møter møtene
et yrke yrket yrker yrkene
et hus huset hus husene (n) med én stavelse
et bord bordet bord bordene
et innlegg innlegget innlegg innleggene (n) med lik form i ubest. f.   ent. og flert. (selv om det er flere stavelser)***
et tilbud tilbudet tilbud tilbudene
et spørsmål spørsmålet spørsmål spørsmålene
et sykehus sykehuset sykehus sykehusene
et intervju intervjuet intervju/intervjuer intervjuene (n) med to former i ubest. f.   flert.****
et kontor kontoret kontor/kontorer kontorene

* Det er også mulig å si: et teater – teatret – teatre – teatra, men vi velger her den formen vi mener er enklest å huske og enklest å skille fra andre substantiv som slutter på –er (om personer).

** Legg merke til bortfall av -e i flertall: møbler, møblene (ikke møbeler, møbelene).

*** Selv om disse substantivene har flere stavelser, blir entall og flertall i ubestemt form lik. Dette er fordi den siste delen av ordet (-legg, –bud, –mål, –hus) er egne ord (med én stavelse) som bøyes likt i entall og flertall, ubestemt form.

**** Her kan substantivene få –er i ubestemt form flertall (-vju og –tor er ikke ord som bøyes likt i entall og flertall, ubestemt form).

Liste over de vanligste uregelrette substantivene

bok (m/f) boken/boken bøker Bøkene
bonde (m) bonden bønder bøndene
bror (m) broren brødre brødrene
datter (m/f) datteren/dattera døtre døtrene
far (m) faren fedre fedrene
fot (m) foten føtter føttene
glo (m/f) gloen/gloa glør glørne
hånd (m/f) hånden/hånda hender hendene
håndkle (n) håndkleet håndklær håndklærne
klo (m/f) kloen/kloa klør klørne
kne (n) kneet knær knærne
ku (m/f) kuen/kua kyr kyrne
mann (m) mannen menn mennene
mor (m/f) moren/mora mødre mødrene
natt (m/f) natten/natta netter nettene
stang (m/f) stangen/stanga stenger stengene
strand (m/f) stranden/stranda strender strendene
søster (m/f) søsteren/søstera søstre søstrene
tang (m/f) tangen/tanga tenger tengene
tann (m/f) tannen/tanna tenner tennene
tre (n) treet trær trærne
tå (m/f) tåen/tåa tær tærne
øye (n) øyet øyne øynene

Liste over når du bruker/ikke bruker ubestemt artikkel ved substantiv 

Ubest. form av substantiv med artikkel Bestemt form / Ubest. form av substantiv uten artikkel
Når man introduserer noe ukjent. Norge har et kaldt klima.De har et stort hus. Når substantivet refererer til noe som er kjent (uten artikkel men med substantivet i bestemt form) Jeg har vondt i hodet.Likte du middagen?
Når man forteller om et bestemt eksemplar. Jeg har en onkel som er bussjåfør.Jeg kjøpte en genser på Oslo City. Når substantivet er tett knyttet til verbet. Vi spiser middag klokka   fire.Han kjører bil til jobb.
Når vi forteller om et eller annet eksemplar. Jeg møtte en lærer i korridoren.Jeg savner en kjæreste. Når substantivet viser til noe uttellelig, slik som f.eks. mengde. De spiste grøt.Norge har olje.
Når substantivet forteller noe hvordan   personen er. Han er en idiot. Hun er et geni. Når substantivet forteller noe om hva   personen er (f.eks. yrke, virksomhet, religiøs tilknytning, nasjonalitet). Han er lærer.Per er nordmann.Knut er syklist.Ali er muslim.Hun er blitt oldemor.
Når substantivet står sammen med et adjektiv som beskriver   personen. Han er en flink lærer.Hun er en god student. Når adjektivet som knyttes til substantivet, er klassifiserende. Han er katolsk prest.Hun er fungerende rektor.
Ubest. form av substantivet,   grammatikalske grunner: Best. form av substantivet, grammatikalske grunner:
Etter eiendomspronomen min bildin stol Foran eiendomspronomen bilen minstolen din
Etternoen, hver, hvilken noen eleverhver daghvilken dag Mengdeord + av noen av jentenefem av deltakerneen del av guttene
Etter tall og mengde fem bananer
Etter genitiv-s Annes mann

Adjektivbøyning

Bøyning av regelrette adjektiv

Hovedmønster:
Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall/bestemt form Regel
god god godt gode adj. får -t i intetkjønn og -e i flertall
Andre vanlige mønstre:
norsk norsk norsk norske nasjonalitetsadj. som ender på -sk får ikke -t i intetkjønn
praktisk praktisk praktisk praktiske adj. som ender på -isk får ikke -t i intetkjønn
ekte ekte ekte ekte adj. som ender på -e, bøyes likt i alle former
vennlig vennlig vennlig vennlige adj. som ender på -ig, får ikke -t i intetkjønn
tykk tykk tykt tykke adj. som ender på to like konsonanter, mister den ene i   intetkjønn
oppskjørtet oppskjørtet oppskjørtet oppskjørtede el. oppskjørtete adj. som ender på -et får endelsen-ede eller -ete i flertall; alle entallsformene er like
makaber makaber makabert makabre adj. som ender på -er, -en og -el, mister en e i flertall og i best. form, og to like   konsonanter forenkles
lunken lunken lunkent lunkne
gammel gammel gammelt gamle
fast fast fast faste adj. som ender på konsonant + -t, får ikke en ekstra -t i   intetkjønn
absurd absurd absurd absurde mange adj. som slutter på -d, får ikke -t i intetkjønn
Unntak fra disse reglene:
Ubest. form entall Best. form entall Ubest. form flertall Best. form flertall liten har spesiell bøyning
en liten gutt den lille gutten små gutter de små guttene
ei lita jente den lille jenta små jenter de små jentene
et lite hus det lille huset små hus de små husene
en annen klasse den andre klassen andre klasser de andre klassene annen har spesiell bøyning
ei anna jente den andre jenta andre jenter de andre jentene
et annet sted det andre stedet andre steder de andre stedene

Bøyning av adjektiv i bestemt form

Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall Når adjektivet står foran et substantiv i bestemt form, får også   adjektivet bestemt form. Bestemt form er identisk med flertallsformen av   adjektiv (se skjemaet ovenfor).
den pene mannen den pene jenta det pene barnet de pene ansiktene
denne pene mannen denne pene jenta dette pene barnet disse pene ansiktene Påpekende pronomen gjør at adjektivet får bestemt form.
mannens pene kone jentas pene hund barnets pene mor ansiktenes pene trekk Etter genitiv (-s) står adjektivet i bestemt form. Merk at substantivet   står i ubestemt form.
Martes pene veske Ved navn i genitivsform står adjektivet i bestemt form og substantivet i ubestemt form.
Hennes pene mann Ved eiendomspronomen står adjektivet i bestemt form og substantivet i ubestemt form.

Gradbøying av adjektivet 

Vi kan bøye de fleste adjektiv i positiv, komparativ og superlativ. Dette gjør vi for å sammenligne.

Regelrett gradbøyning:
positiv komparativ superlativ -ere (komparativ) og -est (superlativ) er de vanligste endelsene   i gradbøyning
pen penere penest
fin finere finest
klar klarere klarest
Uregelrett gradbøyning:
færre færrest
gammel eldre eldst Noen adjektiv får uregelrett gradbøyning.
god bedre best
lang lengre lengst
liten mindre minst
mange flere flest
mye mer mest
stor større størst
tung tyngre tyngst
ung yngre yngst
vond/dårlig verre verst
Noen grupper adjektiver bøyes med mer og mest. Dette gjelder ved slike adjektiv:
praktisk mer praktisk mest praktisk de fleste adj. som slutter med -isk, og de med mer enn én stavelse
kjent mer kjent mest kjent partisipper av verb
berømt mer berømt mest berømt
blomstrete mer blomstrete mest blomstrete adj. på -et(e)
levende mer levende mest levende adj. som slutter på -ende
moderne mer moderne mest moderne en del adj. som slutter på -e
interessant mer interessant mest interessant lange adj.

Dannelse av adjektiv

Å lage adjektiv av verb og substantiv

Vi kan lage adjektiv av verb og substantiv ved å legge en endelse til ordet. Her følger en oversikt over hvordan adjektiv dannes (hvilke endelser adjektivene har). På nettsiden kan du se en liste over alle adjektivene/partisippene som forekommer i Opp og fram! grunnbok.

ENDELSE PÅ ADJEKTIVET SUBSTANTIV VERB ADJEKTIV / PARTISIPP
forskjellig fra verbet og subst. glede glede glad
uten endelse varme varme varm
-lig liv leve livlig; levelig
-isk kritikk kritisere kritisk
-som strev streve strevsom
-full forståelse forstå forståelig
-løs hjelp hjelpe hjelpeløs
-fri gjest gjeste gjestfri
-el svimle svimmelhet svimmel
-en modenhet modnes moden
-ete krangel krangle kranglete
-ende (presens partisipp) dans danse dansende
-et/-t (perfektum partisipp) forandringbruk forandrebruke forandretbrukt

Man – ens

Når vi uttaler oss om mennesker generelt, uten å tenke på bestemte personer, kan vi bruke man eller en.

Både man og en kan brukes som subjekt:

Når man/en er sliten, er det godt å legge seg og hvile litt.

Man kan bare brukes som subjekt. En kan også brukes som objekt:

Man bør ikke høre på alt det folk sier til en.

Eieformen av en er ens: Det er fint når ens egne barn gjør det godt på skolen. (Man har ingen eieform.)

Adverb som binder setninger sammen

Disse adverbene kan binde setninger sammen. Adverbene forteller noe om forholdet mellom setningene.

(tid): Først spiste de middag. Så spiste de kake. (Her: = etterpå.)

Derfor (årsak, grunn): Han var syk. Derfor gikk han ikke på jobb.

Likevel (motsetning): Han var syk. Likevel gikk han på jobb.

Dessuten (ekstra, pluss): Hun følte seg kvalm. Dessuten hadde hun feber.

Konjunksjoner, subjunksjoner og adverb

Ordstilling i setninger. Liste over konjunksjoner, subjunksjoner og adverb.

Denne oversikten kan brukes til å lære mer om hvilke ord som innleder helsetninger, og hvilke ord som innleder leddsetninger. Norsk er et språk med mange faste regler for hvilken rekkefølge ordene kan komme i. (Hvis ordene kommer i feil rekkefølge, kan man misforstå det som blir sagt.) Denne lista er ikke komplett, men her presenteres de vanligste konjunksjonene, subjunksjonene og adverbene.

Ord som knytter sammen to helsetninger   (og som står på «plass 0» i setningsskjemaet, f.eks. Han roper på henne, men hun kommer ikke): Ord som innleder helsetninger (og som   skal ha verbet på «plass 2»): Ord som innleder leddsetninger: Setningsadverbial (som står foran   verbet i leddsetninger og etter (det første) verbet i helsetninger:
men derfor dersom aldri
og likevel da alltid
for før enn bare
eller siden hvor – enn /så dessverre
ikke desto mindre enda fremdeles
til tross for det dess gjerne
hva – så/enn heldigvis
imidlertid (pleier ikke å stå først i setningen) før enn heller
deretter desto ikke
følgelig ettersom kanskje
av den grunn da neppe
da for at nok
etter det hvis ofte
derfor at også
før sannsynligvis
etterpå fra sikkert
etter at sjelden
fordi snart
for at vanligvis
i går i fall virkelig
i tilfelle jevnlig
i morgen idet
på mandag, tirsdag … innen
i fjor inntil
i år jo
til neste år likesom
fra starten av med mindre
i forkant av mens
i etterkant av når
i januar, februar … om
i løpet av samtalen om – enn
underveis i semesteret om – så
på begynnelsen av studiet på grunn av at
etc. … siden
skjønt
slik at
som
som om
så at
så lenge som
så ofte som
så snart som
såframt
til
til tross for
uaktet

Ordene som står med fete typer i denne tabellen er ord som kan ha ulik grammatikalsk funksjon.

Da og når

Da og når forteller noe om tid.

Da bruker vi om noe som allerede har skjedd (om fortid).

Når bruker vi om noe som kan skje i framtiden, og om noe som gjentar seg ofte (både i nåtiden og fortiden): Når jeg spiste frokost før i tiden, tok jeg meg alltid god tid. (Å spise frokost var en vane, noe som gjentok seg.) Men: Da han kom inn døra den spesielle dagen, satt jeg og spiste frokost.

Lenger og lengre

Lang – lengre – lengst er et adjektiv med uregelrett gradbøyning:

Broren hennes er ti centimeter lengre enn henne. 

Langt – lenger – lengst er adverb med uregelrett gradbøyning:

Kan du stille deg litt lenger bak? 

Lenge – lenger – lengst er adverb med regelrett gradbøyning:

Jeg vil ikke være her lenger.

Faktisk og egentlig

Faktisk og egentlig betyr ofte det samme: virkelig. Det kan være vanskelig å se forskjellen på disse to ordene, ettersom de nesten betyr det samme. Men det finnes en liten forskjell. Når vi bruker ordet egentlig, ligger det et lite «men» under i setningen. Når vi bruker faktisk, slår vi fast at noe er «helt sant» i større grad enn når vi bruker egentlig. 

Jeg kan faktisk ikke komme. Det er helt sant at jeg ikke kan komme.
Jeg kan egentlig ikke komme. Jeg kan egentlig ikke (det er sant), men jeg tror kanskje jeg kommer likevel.
Han er faktisk ganske pen. Det er helt sant at han er pen.
Han er egentlig ganske pen. Han er egentlig pen (det er sant), men det er noe som gjør at man ikke ser det så godt. (Kanskje han ikke klipper håret, vasker seg og har på seg rene klær, etc.)
Hun vil faktisk gifte seg nå. Hun skal gifte seg; det er et faktum. Nå vil hun.
Hun vil egentlig gifte seg nå. Hun har egentlig lyst til å gifte seg, men noe ligger i veien for at hun faktisk skal gjøre det.

Mange og mye

Mange + substantiv i flertall: mange studenter.

Mye + entall / utellelig: mye is.

Flere og mer

Mange – flere – flest (tellelig).

Mye – mer – mest (utellelig).

I dag kom det flere studenter på kurset.

I dag var det mer is på bilvinduet enn i går.

De fleste og det meste

De fleste studentene kom på kurset i dag (tellelig).

Det meste av isen var borte klokka elleve på formiddagen (utellelig).

Å være enig med/i/om

1. Å være enig i en sak. (Man tenker likt i en sak på forhånd, uten at man diskutert seg fram til det.)

2. Å være enige om et forslag/en idé/en løsning. (Når man har diskutert fram og tilbake om noe, og har blitt enige, er man enige om et forslag/en idé/en løsning.)

3. Å komme til enighet om noe. (Samme som nr. 2.)

4. Å være enig med en person. (Man er enig med en person.)

All, alt – alle, hele – hel, helt

All, alt

Vi bruker all og alt ved ting i entall vi ikke kan telle: all risen, alt kjøttet.

Alle, hele

Vi bruker hele når det utgjør én ting vi kan telle. Substantivet kommer i bestemt form: hele gruppa, hele gjengen, hele dagen.

Vi bruker alle når det er flertall: alle gruppene, alle gjengene, alle dagene.

Merk: All, alt og alle kan ha substantivet i både ubestemt og bestemt form:

all mat – all maten, alt kjøtt – alt kjøttet, alle dager – alle dagene.

Hel – helt

Hel er adjektiv: En hel dag, ei hel kake, et helt kakestykke, hele kakestykker.

Helt er adverb: Han ble plutselig helt gal. Han kjørte helt feil.

Ord som uttrykker mengde

MASKULIN FEMININ INTETKJØNN FLERTALL
all all alt alle
ingen ingen ingen ingen
noen noen noe noen
enhver enhver ethvert
hver hver hvert

Ingen og noen kan brukes uten tilføyelse av substantiv:

1. Ingen elever var syke. > Ingen var syke.

2. Noen mennesker trengte hjelp etter ulykken. > Noen trengte hjelp etter ulykken.

Litt – lite

Litt er adjektiv og betyr noe, en del:

Jeg har litt penger. (Jeg har en del penger; ikke veldig mye, men heller ikke veldig lite.) 

Lite er adverb og betyr ikke mye (lite er mindre enn litt):

Jeg har lite penger. (Jeg har nesten ingen penger.)

Lite kan også være adjektiv bøyd i intetkjønn:

en liten blomst, ei lita jente, et lite hus, små barn, den lille blomsten.

Lite (som adverb) uttales trykktungt [liite], og lite (som adjektiv) uttales trykklett [lite].

Annerledes – forskjellig

Annerledes er et adverb og bøyes ikke.

Forskjellig er et adjektiv og bøyes.

Vi bruker uttrykkene annerledes enn og forskjellig fra.

Ofte betyr disse to uttrykkene det samme.

Vi bruker annerledes og forskjellig likt når vi sammenlikner to ting og ser på forskjeller og likheter mellom to ting: Kulturen i Norge er forskjellig fra / annerledes enn kulturen i Chile. 

Annerledes kan også ha en betydning som forskjellig ikke kan ha:

Når noe skiller seg ut fra alt annet (positivt eller negativt): Du er blitt annerledes. (Merk: Her sammenligner man ikke mellom to ting; det er en ting (“du”) som er blitt annerledes.

Forskjellig kan ha en betydning som annerledes ikke kan ha:

Divergerende; innbyrdes forskjellig: De to søstrene er forskjellige. Denne setningen betyr det at de to søstrene − sammenliknet med hverandre − er ulike.

De to søstrene er annerledes betyr at de to søstrene − ikke sammenliknet med hverandre, men sammenliknet med andre søstre − er ulike.

Forskjellig og annerledes med ulik betydning:

Vi kjøpte forskjellige ting. Her betyr det at tingene som ble kjøpt, var litt av hvert / flere ting som var ulike fra hverandre.

Vi kjøpte annerledes ting. Her betyr det at man kjøpte ting som var ulike fra det man vanligvis kjøper.

Forskjell på / mellom

Substantivet forskjell (m) brukes med preposisjonene mellom eller :

Forskjellen mellom / på de to søstrene er ikke stor.

Både − og, enten − eller, verken − eller 

Både − og: begge ting; begge deler
Hun både lo og gråt da hun tok imot prisen.
Enten − eller: det ene av to
Du må enten gå videre på skole eller forsøke å finne en jobb.
Verken − eller: ikke noe av de to
Jeg vil verken spise tomatsuppe eller fisk.

Også – ikke heller

A: Jeg liker snø.

B: Jeg liker også snø.

C: Jeg liker ikke snø.

D: Ikke jeg heller. / Jeg liker heller ikke snø. (Feil: Ikke jeg også. / * Jeg liker også ikke snø.) 

A: Jeg liker ingen av filmene.

B: Jeg liker heller ingen av filmene. (Feil: Jeg liker også ingen av disse filmene.)

Regel: Vi kan ikke bruke også i en benektende setning.

 

Spørsmål? Få svar her:

Vi bruker informasjonskapsler! Godta ved å trykke OK, eller se mer info her.

Innstillingene for informasjonskapsler på dette nettstedet er satt til "informasjonskapsler tillatt", slik at vi kan måle nettstedet effektivitet og gi deg best mulig opplevelse når du bruker det. Hvis du fortsetter å bruke dette nettstedet uten å forandre på dine innstillinger for informasjonskapsler, så godtar du at vi bruker informasjonskapsler. Se mer i våre Vilkår og Retningslinjer.

KLIKK HER FOR Å LUKKE DENNE TEKSTBOKSEN